G L I M T V I S ; natteravn og morgendugg

- “Skal du ikke kysse meg godnatt…?”

- “Selvsagt…
…Eller,
det kan hende jeg begynner å tenke.”

fra “Jenta På Kaféen”

Etter ei helg full av irritasjon er jeg igjen på banen.
Kjenner gnisten tilbake i fingertuppene: kjole og stiletthæl. Turkise armbånd og avskalla negellakk!
Rak i ryggen går jeg Garden en høy gang over slottsplassen…attitude.

Og i det samme tikker det inn sms’er fra forhenværende overordnede. Om diverse ubesvarte anrop og gitte møtetidspunkter som ikke henger på greip. Kjenner hvordan jeg blir god-forbanna. Sånn sunn energi som gjør talen velartikulert og presis, subtil i angrepet.
Som gjør at du kan si: “dette holder ikke mål” og “dette bør bringes i orden umiddelbart”.
Det får meg til å ville.

I morgen den dag, skal jeg ta opp telefonen og slå et nummer til rette vedkommede. Be om adresse til nærmeste klage-instans og formulere meg kjønns-uavhengig. Jeg gleder meg.
Jeg gleder meg på vegne av alle de andre.
De som er midt i en vanskelig situasjon.
De som ikke makter inkompetanse på toppen av det hele.
De som savner følelsen av egne ressurser.
De som kanskje har glemt hvor talentet lå.
De som ikke klarer å stå i mot.
De som brekker på midten.

De som ikke har ressurser til å ta tak i en klage og hva det måtte bringe av besværligheter.

- - -

Vel lever vi i en verden, i en samfunnsordning omgitt av systemer. Men det finnes da grenser?

Det er derfor vi ser med avsmak på A4-livet(uten at vi helt kan si hva det innebærer, uten et skjema). A4-livet er et skjema. Et system.
Men hvorfor opprettholde systemet om du ikke finner rom for livet der?

Sånn må systemer være. Livet må finnes mellom tall og tidspunkter. Livet må finnes både før og etter lunsj. Og ikke bare i en eventuell gourmet-middag på lørdagskvelden, motivert av status-systemets tilstedeværelse, sammen med systembaserte nikkedukker som samtaler i fraser og aldri har opplevd å glemme paraplyen sin på et ukjent sted!
Sånn må systemer være. Det ukjente, x-faktoren, overraskelsen og det uforutsette kan ikke avvises som avvik eller white-trash.

Men det betyr ikke dermed at vi kun skal fremelske det plutselige, som eneste dugende virkelighet. Vi er nødt til å kunne gjenkjenne oss: ansiktsuttrykk, skuldertrekninger, ja og nei. Vi er fortsatt avhengige av å kunne orientere oss i en viss form for hverdag. En viss form for systembasert virkelighet er på en måte et nødvendig onde.

- - -

“Alt har sin tid”, står det i “Forkynneren”, kap.3. Jeg liker formuleringen fordi den er ganske åpen. Den gir rom, samtidig som den setter en orden - en form for system.
Det som gjør det hele så fullstendig forståelig, og samtidig så ufullstendig uforståelig, er åpningen av det aller første kapitlet:

“Alt er tomhet”

.

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Figaro, som er et fransk ord for barberer kan referere til:
Figaro - en sentral person i flere musikalske komedier, som Barberen fra Sevilla, Figaros Bryllup og Den skyldige moren med librettoer av Pierre de Beaumarchais, og musikk av forskjellige komponister.

Le Figaro, fransk avis

Figaro, Bilmodell fra Nissan (1991)

Figaro, filipinsk kafekonsept i midtøsten

Figaro som navn er lite brukt, men til en viss grad som navn på kjæledyr som katter. Navnet forekommer blant annet i tegneserien Mikke Mus, der venninnen Minnis katt heter det. Katten oppter først som venn av tegnefilmfiguren Pinoccio fra 1940, men flyttet inn hos Minni Mus som plageånd for Mikkes hund Pluto.

Jeg har igjen vært på Underwater Pub på St.hans-haugen. Hvitvin i glasset. Pizza på bordet. Opera i trappa.

Og når det gjelder opera, er jeg lek-mann, menig, læregutt. Det vil si, jeg har vel egentlig ikke kommet så langt i hierarkiet engang. Jeg er vel å regne som ikke innvidd i de mer fornemme kretser.
Men, jeg er trygg nok på opplevelsen til å lene meg mot den.
Opera, folkens!

Selv om jeg ikke forstår f.eks. italiensk, så forstår jeg stemmens sjatteringer. Og lar dem slippe til. Lar gåsehuden springe ut. Lar hjertet fryde seg. Le.
Lar musklene leve seg inn i smerte eller fortvilelse. Leve seg inn i selvgodhet og stolthet. Avvisning og tilslag.

Jeg tør å lukke øynene en stund. La alt som heter noe annet enne “nuh”, fare viden hen.
Jeg tør å åpne dem igjen. Tør å holde blikket fast i det syngende ansiktet. Tør å tolke bevegelser. Ansikt. Kropp. Muskler.
Og lyd!

Jeg lo og gråt og innså på nytt. Musikk. Musikk. Musikk.
Hvordan musikk kan løfte deg til uante høyder. Til andre nivåer. Til en persepsjon som ikke lar seg definere.

Hvordan musikk kan fylle menneskesinnet. Følelsene. Kroppen. Tanken. Opplevelsen.
Og skape en fullstendig helhet av disse. Et fullendt øyeblikk.

- - -

Vi fikk en fantastisk oppvisning av en del fra Barbereren i Sevilla. I norsk språkdrakt. Til alle publikummeres store fornøyelse.

- - -

Hvilken opplevelse!
Associate! Get together!

Det er som med husleia; månedlig for visst. Hver gang lønninga fyller bank-kontoen og et lite øyeblikk kan lyse gyldent med sine siffer, som selv jeg forstår, skal en viss del av summen ut av konto i samme slengen.
Når alle trekk er trukket fra, føler jeg meg alltid fattig, overlatt til meg selv en stund; hva skulle jeg ikke brukt de kronene på istedet?

Sånn er det med mitt månedlige avdrag til verden. Månedlig for visst: gråværsdag midt i fleisen. Sola kan skinne så heftig den vil, men jeg blir ikke livsglad og bejaende likevel.

Skoene gnager og glipper og samler all den småsteinen som de ellers bare hopper forbi.
Dusjohodet krangler og nekter å sitte i det provisoriske festet, med det resultat at håret floker seg og halve leggen fortsetter sitt liv som bustebartepinn.

Brødkniven skjærer brødet i skjeve skiver. Kjøleskapdøren sitter bom fast(og når jeg endelig får åpnet den i et vanvittig rykk, forstyrrer jeg balansen til det som står på toppen…knas). Løken er råtten, innenfra og noen har glemt å kaste en tom smørpakke.

Sofaen er for myk. Lenet for hardt. Putene for små. Og nettforbindelsen svikter om og om igjen.
Telefonen plager meg med ubesvarte anrop og mer eller mindre halvkveda sms’er.

Og på denne typen gråværsdager kan du banne på at det er tomt for kaffe.

Men,
som sagt, det er som med husleia; den må betales og etterhvert har du godtatt kontoutskriften. Nesten litt av deg selv. For å forsøke å godta er plent umulig, det skaper bare mer frustrasjon og flere hinsidige drømmer.

Mitt avlat til verden er gjentakelse av en viss form for tankegang: Hva er meninga med livet??!
Før jeg igjen skrur på musikken, finner tonene og ser sollyset på naboens vegg.
Jeg har igjen godtatt opphavet til alle eksistensielle spørsmål.

Noen ganger tar det innmari kort tid. Et pust. Et snei. Et blikk.
Andre ganger tar det laaaang tid. Gjørmete. Støvler. Surkling.

- - -

Jeg er tilbake.
Tida-lille smiler.
Vinen lesker.
Venner ler.
Te-lysene brenner i mørket.

Tærne vifter i sandaler og kaffen trekker pannelappen slik den pleier. Gjennom avlat vet man å sette pris på det du har til overs. Av tid, penger, kjærlighet og levende liv.

(les graffitien på do-veggen ved å klikke på bildet)

Hadde jeg ant at de trehundre kvadratmeterne, som nå har blitt store deler av der jeg oppholder meg gjennom arbeidsuka mi,

hadde jeg ant at disse kvadratmeterne skal huse, i “god” og årviss tradisjon,

de avskrekkende oslo-utgavene av insektet VEPS,

ville jeg nok vurdert lønnsøkning som en mer preserende post under forrige ukes ansettelses-orienterings-møte.
(Evt. frivillig stilt meg til disposisjon som HMS-ansvarlig).

…

Merkelig hvordan verden bekrefter seg.
Hvordan måten man orienterer seg på ser ut til å bekrefte seg selv.
Merkelig hvordan “ting” kan bli så samkjørt. Uten at du har gjort noe for å oppnå det.

Jeg har uttallige eksempler fra den siste tiden, på synkroniserte virkeligheter. På mange måter overraskende, men samtidig ikke. For det er som om bevisstheten har sin egen modus der i gården. Søker etter synkroniteter, ubevisst for den bevisste virkeligheten.

Når synkronitetene inntreffer, tenker man: “Riktig. Jeg er på rett bane om dagen”. Punktum.

- - -

Jeg tenker en del på det. Samtidig som jeg tar meg selv i indre utbrudd av typen: Er det virkelig tillatt å være så fornøyd?!? Er det også mulig?! Finn en feil, finn en feil!!

Det skulle vel bare bety at jeg i det generelle ikke er altfor godt vant med at de fleste ting går min vei. At hverdagene går opp i hverandre med en tilstedeværelse som ikke er påtvungen. Med et tempo som ikke tar pusten. Med avstand som ikke gjør likegyldig. Med en nærhet som ikke gjør det patetisk.

Jeg tenker på ord og virkeligheter. Har lyst å uttrykke opplevelsen av vår, men får ikke beskrevet det. Har lyst til å uttrykke hvordan min tilfredshet fortoner seg, men den lar seg ikke fange i kjappe bokstaver.

Jeg tenker på en ilddrage. Hva er den uten flammene? Det ligger i navnet. Ilddrage.
Og på samme måte som jeg ikke får beskrevet hva en ilddrage er uten flammene, får jeg ikke beskrevet den synkroniserte og veldig samstemte tilværelsen; hvordan den var før den ble slik som nå. Distingsjoner.

Men det handler om å søke vei i vellinga. Se handlingsmønstre få bekreftelse. Se hvordan måten å reagere på blir et riktigere mønster, uten å bestemme seg for hvorfor. Uten å lete de to strekene under svaret.
Det er en vanskelig mattematikk som på enkelste vis går opp.

- - -

Det handler om det nye rommet.

- - -

Et skjørt lite eksempel:
Mr. Graffiti dukket opp på døren min.
Jeg var ikke hjemme. Husmora hang i vinduet.
Telefonisk kontakt i sola.
Punktum.

Seinere var vi overhodet ikke synkrone i vår streben etter å få til et treff og da jeg så ham strene oppover Løkka, avskjedskvelden til Husmora og meg, trodde jeg at jeg så at jeg ikke ville likevel.

Noen sms senere enn det igjen, finner jeg meg selv over bordet der vi møttes første gang. Noen timer med latter og samtale, avslappa og stille - jeg går hjemover i søt forundring.

Kvelden etter zipp-zapper jeg gjennom tv-tilbudet. Helt ubevisst blir skjermen fylt av svensk tv og jeg går ut i kjøkkenet for å gjøre et eller annet.
Når jeg kommer tilbake, har det begynt et nytt program.
Om graffiti.

I rest my case.

Ikke bare fordi våren tar av.
Ikke bare fordi en tirsdag gir fredagsfeeling.
Ikke bare fordi varmen sprenger vinduene på vidt gap.

Og heller ikke bare fordi verden hungrer etter forelskelser.

Men alltid fordi man blir inspirert. Eller vil bli det.
Av et eller annet.
En tanke kanskje. En reise. Eller et brev.

Eller et syn, lagret på den indre hard-disken; blomstrende, flagrende gevanter.
Midje og liv. Et gyldent belte. Et par smekre sko.
Skygge, metallic over øynene.
Forførende bryn, som rynker eller hever seg.

Hendene.
Hendene som veiver engasjert. Slår i bordet. Eller legger håret bak øret.
Fingeren som peker på meg eller rett i bordet. På ert eller også rent bokstavelig.

Hendene som løfter seg mot ansiktet, for å skjule humor-rødmen. Rødmen som bare blir verre av å bli poengtert. Rødmen som nesten senker isbiter i vann.

Hendene som holder på magen. Tett og lett. I et latteranfall som aldri vil ta ende. Og som ikke finnes uten intern-tørr-humor.

Hendene jeg ikke kan huske å ha sett trippe nervøst over kroppen. Hendene som alltid finner Big Ben og Rød 3, når nervøsiteten skulle tilsi det.

Hendene som kaster piler presist. Hendene som gir kortstokken den estetikk den fortjener. Hendene som mest elegant zipper zippo’n, i blinde.

Hendene som tok i mot Silkestjerten og Kongen. Kattene med en bedrøvelig barndom, som ble de mest herlige levende vesener. Hendene.

- - -

Kjoledag, og jeg går faktisk kledt i sort!

Etter en tre-fire timer i parken,
på piknik-pleddet fullstappa av gode minner, tykk avis og kaffe-to-go,
vender jeg snuten hjemover.

Sulten røsker i tarmene.
Vinden blåser litt for krasst i kjole-ermene.

Barn faller i bekken og store hunder tøffer seg mot de bittesmå.
Fremmede jogger i tilnærma Speedo.
Og kjæreste-par leker i skyggene.

- - -

Jeg husker en annen sommer. Under andre greiner. Blandt andre lyder.
Husker smaken av kyss. Og følelsen av alle reaksjonene.
Opplevelse av gylden tid.

Jeg husker det som er tilmålt. Der jeg fikk bryte inn i en rekke av forutsigbarheter.

Jeg husker hvordan en dag kunne vare så lenge den ville og at sommeren ikke nødvendigvis bare var vår. Jeg husker at vi så på gresset. Dag etter dag. Hvordan lyden av nordnorsk hav bølget seg gjennom sprossene i morgenvinduet.

Og dro oss med.

- - -

Snart-sommer-søndags-melankoli. En sånn dvd-dag…

Fullkommen BertaBeiben-snacks
funker som fy!

Chic-shop-shcvoupp går som følger:
et glass rødvin, en sigg eller to, ennå en skvett vin

litt rastløse smaksløker
og fundamental ro i ræva

et steg hit, et steg dit

jakke, hårspray og litt awakening mist
frisk luft
og neonlys på kiwi

Nytt glass rødvin
og ei rund skål,
rømme, dipmix x forskjellig
salsadip og guacamole

Tortilla. Fredag. Femten minutter solarium og ennå er det litt vin igjen i flaska.

Associate!

Get together!