G L I M T V I S ; natteravn og morgendugg

Så ensom man kan være når det er mandag.

Ligge stille i sengen og kjenne tyngden. Bli dyp og tenke det; tyngden av livet. Og høstforkjølelse.

Kjenne den stive nakken. Det gjenklistra øyet. Og vakuum i hodet. Å ikke ville.

Dra dyna rundt kroppen og labbe inn i stua. Se det skarpe formiddagslyset og lukke persiennene. Skru tv’n på bakgrunn; det eneste du tåler av verden i dag.

Tror du. Inntil det ringer gjenkjennelig på telefonen. Vil finne på noe. Være sammen. Leke. Snuse. Være.

Og det er dette det handler om: klokka seks på ettermiddag står du i døren min. Jeg har sagt hvordan jeg er i dag. Skitten og lat og småsyk. Uten energi.

Men det er du. Det er deg jeg kan love servering av god kaffe og holde løftet. Uten at det er et ork. Det er en dobbel glede; dagens første handling, for deg.

Jeg nyter dagens første kaffe, denne oppgraderte virkeligheten og drømmen om i morgen.