“Alt var bedre før”

Jeg savner å rake løv i fossilenes hage. Jeg savner den sære, sprøe lyden av natur som har gitt seg hen. Bladene fra bjørketrærne som har krumma seg sammen og tørka ut, i en slags fosterstilling. Jeg savner synet av duggdråper utenpå hvert eneste av bladene. Jeg savner fortvilelsen over at vannet ikke kan trenge igjennom for å gi livet tilbake. Jeg savner å ikke vite at forråtnelse er en del av systemet. Gjentakelsens kunst?

Høst er skikkelig heftig. Rått. Nesten urettferdig, om det var her det hele endte. Men det fortsetter; jeg sitter på trikken igjen og blir vár den rare humoren jeg alltid får i det jeg går ombord. Og hver gang jeg vandrer blir jeg vár en del av verden som er vakker. Det er da noe. Noe som ikke er fullstendig utlevd.

Det handler ikke lenger om at melankolien griper tak i meg. Det er mer jeg som griper tak i melankolien. Ikke den stearinlysmelankolien, med den store te-koppen og det varme ull-pleddet. Ikke den drømmen om neste sommer; solbriller og bare legger i bling-bling-sandaler. Ikke lyset og varmen fra et bål i fjæra. Fisketuren. Det første kysset eller selvmålet. Det handler ikke om de små fintene, du kunne gjort annerledes og som du likevel har lært noe av.

Det handler om akkurat nå. Den du er. At du aldri finner ut det, sånn dypest sett. At du hele tiden er i endring og at ingenting annet er konstant med deg, enn nettopp melankolien.

Det handler om at det noen ganger oppstår en glassvegg mellom deg og verden; du ser ut, på feks høsten, på de rare trærne. På bladenes form. På fargeintensiteten. På måten de beveger seg på mellom greinene og bakken. At de blir liggende. Du kan sågar få med deg en mann som går forbi i cordfløyel og sparker til akkurat det ene bladet. Men du merker det ikke.

På din side av glassveggen vil du bare til bunns. Dypt, dypt, dypt – bare for å kunne re-starte igjen. For du vet det er det som finnes i bunnen. Det er din anskuelse på denne formen for liv. Men du når den ikke. Ikke bevisst. Du bare oppdager en helt vanlig torsdag at du har vært der. Nådd bunnen og allerede kommet deg godt igang igjen.

Det er denne følelsen som er min virkelige melankoli; at jeg ikke får være der når det skjer. At jeg aldri når det punktet der alt slipper tak og begynner igjen. Sånt sett var alt bedre før, da melankolien grep tak i meg og ikke omvendt. Da satte jeg meg ned og kosa meg skikkelig. Nå derimot, nå vil jeg ikke legge meg om kvelden og ikke stå opp om morningen, og det kan man si, får konsekvenser.

For å se litt positivt på det; jeg var tross alt blondere før.