bakgårdsfesten

Jeg kom til å huske bakgården – skitten og grumsete – som bakgårder flest – når solen reiste seg opp

det begynte i fjæra – først – skjellsanden som skrapte opp leggene mine – øynene dine som skrapte opp det jeg lenge hadde gjemt -

Jeg kom til å huske hvordan det var

- å ha et ansikt i sitt eget – i en skitten bakgård – midtsommers -

og det å ikke ville legge seg – men holde tritt med evig sommer – flaksende – pjuskete – men over alt strålende

Den røde – fyldige vinen – det sprøstekte baconet – bålet

bildet av latterhjerter – tyllet inn i varme pledd – og lyden det kalde vannet – som lokkende raslet over skjellsanden – måsene som hylte – og sola -

Og berøringen rundt skuldra mi – følelsen av å søke seg inntil – holde samtalen gående – og se i øya

- gjenkjenne seg selv og sneie borti den andre hånda – være et barn som ikke vil la seg styre -

Kaste seg ut i et vann – eller en lek – ikke tenke på den hjerteskjærende våren som gjorde så vondt – og ennå ligger der inne – sårt – slik skjulte ting gjerne er -

Ikke tenke på det å bli elsket – hvor vanskelig det kan være – Fly det forbi – og bli den du er når du ikke bare søker trøst – våge

- hente glede fra en annen – som vil gi – stryke den fremmede ryggen – kysse skjegget – og lete etter spor

i noen sine hender -

Det var sporene i dine hender jeg kom til å huske – der – i den skitne bakgården -

Jeg kom til å huske hvordan sola stod opp

over oss