G L I M T V I S ; natteravn og morgendugg

Er dette en slags forutbestemthet?

Da vi var små, var jeg aldri en av de som krangla meg til å sitte foran i bilen når mutterns ikke var der. Like fullt var det alltid et rabalder og flere ramaskrik om hvem som egentlig hadde rett til å sitte foran i bilen. Jeg likte baksetet: Lese, krumme på beina, sove og generelt den bredere bevegelsesfriheten. Det å slappe av.

Det liker jeg fortsatt. Virkelig. Og somme tider; det er hva jeg gjør når telefonen ringer. Noen ganger så infernalsk forstyrrende. Andre ganger dypt etterlengta. Innimellom vekker den deg fra søvn eller bevisstløshet, koma eller kjærlighetssorg. Men som oftest bare ringer den. Fordi du har en telefon og fordi det er nettopp det telefoner skal gjøre. Ringe.

Og det er jo sånn at du slett ikke vil den skal holde opp. Bli stum, på generell basis. Det er derfor du alltid blir så stressa når signalet for tomt batteri begynner å blinke og laderen befinner seg i stikk-kontakten hjemme. Eller selve telefonen ligger igjen i den andre veska og du er på utenlandsfart, eller til sjøs eller bare et eller annet sted - uten telefon.

Mitt vanskelige forhold til telefonen er ganske ambivalent; avhengighet kontra pain-in-the-ass. Noen ganger passer det bare ikke at telefonen krever din oppmerksomhet. Noe enkelte kan irritere seg vettløse av. Andre blir fornærma, på lang sikt. Mens muttra blir urolig og gråtkvalt.

Det beste er uansett de som bare ringer den ene gangen. Som skjønner at det simpelthen ikke passer og prøver igjen ved en senere anledning. På den andre siden kan det være at du sitter godt plantet på toalettsetet når telefonen din ringer eller det kan hende at du må rote så lenge i bagen din at vedkommende som ringer simpelthen gir opp. Ambivalent altså.

Det finnes ingen gylden middelvei. Jeg kommer aldri til å finne et passende sted for en telefonsamtale eller ikke-samtale. Jeg kommer aldri til å finne den rette, komfy stillingen hverken i sofa eller på pinnestolen. Jeg kommer aldri til å unngå å legge merke til at armen min dovner bort eller at øret svetter. Jeg har innsett det: Dette kommer til å plage meg livet ut, på den ene eller andre måten.

Men takk og lov for de telefonsamtalene som gjør at jeg holder ut!

For eksempel når “berta beiben” ringer og regelrett vekker meg. Og jeg forløser telefonen, mest pga av sjokk over at hun er våken på denne tiden av døgnet. Noen ufinheter senere er vi godt i gang med siste oppdateringer, grov latter, fordomsfulle tøyserier og seriøse løsninger på de velkjente verdensproblemene. Det fine er egentlig at vi alltid driver og avslutter samtalen. Først én gang, og da er vi ganske nære å legge på og hadet bra og kort prosess og sånn. Men det skjer jo aldri. Det som skjer er at vi fortsetter, å legge på, på en måte. Vi har alltid enda en anekdote. Et siste “også tenkte jeg på”. Vi husker liksom alltid på i siste liten å minne om et eller annet og samtalen fortsetter. Alt mens vi hele tiden skal legge på.

Tilsutt legger vi jo på. Vi har jo et liv utenom også da. F.eks må man spise frokost, løpe tur med sykkelen, fullføre en bloggpost eller hoppe i dusjen - før resten av dagen kan begynne.

Men det mest herlige er hvordan denne type samtale avsluttes. Jeg ler. Hun ler. Og det er det siste vi hører av hverandre den dagen. Gapskratt.

Så, er det forutbestemt på en måte?

Jeg mener å huske at jeg bare en kort periode av livet, løp til telefonen for å svare den. Kanskje jeg var fem år. Kanskje ti. Men det gikk veldig fort over. Det er på linje med poteter. Så rart det enn kan høres ut. Jeg liker ikke greia med poteter. Prosessen. Men jeg spiser dem. Innimellom.

Sånn er det med telefonen og passasjersetet foran i bilen. Telefonen har jeg nå funnet årsaken til, tror jeg. Det er et vanvittig mas, ikke sant? Husker tålmodighetstesten mine yngre søsken pleide å utsette meg for. Foreldrene på jobb, potetene på kok og ingenting å gjøre. Så ringer telefonen. Ringer og ringer. Og ingen ser ut til å løfte en finger for å få den til å holde opp. Vi smiler på skrått til hverandre og alle har en følelse av at jeg kommer til å gjøre det. Spørsmålet er bare hvor lang tid det tar denne gangen.

Jeg gir meg, for ikke bare er jeg eldst, men jeg har en egen evne til å tenke. Tenke på hva stemmen i andre enden kunne ha på hjertet. Det kunne være viktig. Det er alltid en mulighet. Noe livsviktig. Men som regel var det bare fattern som sa han ikke var så langt unna og derfor lurte på om vi(d.v.s. jeg) hadde husket potetene.

Jeg har likevel aldri blitt vekket av en sterkt traumatiserende telefonoppringing. Kanskje det er derfor jeg aldri har telefonen på lydløs om natten? For tenk om…