Kose-instinkt

Av og til, når jeg skal legge meg, da kjenner jeg meg veldig liten. Flue-liten. Halvdød flue-liten. Det er litt rart, om du tenker på at det eneste ei flue vil, det er å kose seg. Fluer har kosemotoren på bånn gass hele livet. Konstant. Det har i alle fall jeg tenkt om fluer. Bestandig.Det er kanskje derfor jeg synes de feiteste, mest surrete fluene mest ekle. Ren sjalusi: de koser seg nemlig glugg i hjel. I solveggen, rett over hodet ditt. Eller tett ved øret eller nesen. Opp i fjeset ditt: åååå som jeg koser meg. Litt stille, men fortsatt veldig hørbart i en varm vegg. Irriterende koselig har de det. Helt inntil “smack!”. Eller til de segner om på et badegulv, utmatta av koselighet.

Av og til altså, føler jeg meg liten når jeg skal legge meg. På en veldig stor måte. Etter en stjerneklar sykkeltur på to minutter, kan jeg bli helt satt ut. Da kan jeg oppleve at drømmene mine kommer tilbake igjen. De drømmene jeg ikke kunne huske å ha hatt, før de dukker opp igjen.

Drømmene sover i hjertet. Lange perioder av gangen. Før du kanskje plutselig blir stilt til veggs. Også må du leite skikkelig lenge og dypt, og det eneste du finner er noen veldig vage svar. Kanskje et avrevet foto, med en skjørtekant. Eller en scooter. En baug. Eller bare et gresstrå som strekker seg opp mot en sky du plutselig husker lignet et hjerte, den gangen. Det er så rart med det, hvordan alt bare blir satt i gang, i denne domino-tilstanden av en virkelighet. Og det trenger bare ta et par minutter.

Plutselig puster du. Du er pulsen. Og helheten er ingenting uten deg. Du trekker pusten så langt ned at du kjenner natteluften som river til, et sted inne i deg. Sender så kraftige signaler gjennom hele kroppen din, at alt er re-startede celler i alle retninger. Du merker hvordan det springer ut i hendene, fingertuppene som knuger seg iskaldt om sykkelstyret, åpner seg i varmen – og endelig, endelig kan også du sykle uten hender!

Du trekker pusten så inderlig at du svelger stjerner i farta. Og neste morgen når lufta forlater kroppen din, så er det sånn du forestiller deg at selve nordlyset slapp fri.

Av og til når jeg skal legge meg, føler jeg meg som en veldig liten, halvdød flue. Temmelig tilfreds med et lite øyeblikk, såpass nær det som minner om drømmer.