Stream of

Små historier er enkle å fortelle. De små historiene er alltid noe lignende, noe du nesten har hørt eller opplevd før. De har bare andre navn og får sin helt egen farge fra et eksakt dagslys, som ikke kan spores opp i nye historier.De små historiene har en egen evne til å finne seg et sted, et rom – en hvilken som helst plass i dagliglivet. Som om de følger deg tett; på bussen når sjåføren skuler olmt på deg og får deg til å huske. Bussjåføren med stor B. Distriktsruta. Eller når du står i køen i kaffebaren og ser inn i det sprudlende håret til professoren foran deg. Han med den vennlige holdninga til livet. Ex.phil.

Også blir du bare eldre og eldre. Det blir lengre og lengre mellom hver gang en ny historie blir betydelig. Du opplever ikke verden på nytt og på nytt i samme forrykende tempo som før. Du blir sjeldnere overrasket av hva livet ditt kan bestå av eller hvor det er på vei. De små historiene blander seg med morgenkaffen, mens du drikker den, eller legger seg mellom brødskiva og hvitosten allerede før du har spist. Du kommer på at det er lenge siden noen laget spiral av appelsinskallet, i konkurranseøyemed. Og ja, det er en stund siden jeg har tatt “tommel-trikset” eller snudd tunga på siden. Men – det er ikke fare på ferde av den grunn. Er det vel?

Selv om de fleste av vennene dine skriver seg lengre tilbake i tid enn til forrige festival, så opplever du. Menneskene. Og du slår deg til ro med at verden snurrer stille rundt. Du kjenner etter at det egentlig er ganske behagelig. Svimmelheten er ikke like påtrengende som før og det føles ganske godt å stå tidlig opp en søndag uten å vite hva du egentlig skal ta deg til.

Man lever lengre på minner i totusenogsyv enn det man gjorde på slutten av åttitallet. Det er som om man melker minnene for alt de er verdt og likevel forsvinner de ikke. Det er også slik at man bygger ut minnene. Til mer helhetlige opplevelser. Til en lengre seanse. Til en langvarig samtale.

Huset ditt er større. Vinduene har bredere utsikt. Og på toalettet får du fortsatt sitte i fred. På kjøkkenet er det plass ved det store spisebordet og lysekrona mangler nesten aldri lys. Du har nemlig en vaktmester på godset ditt som ikke har hørt om egenmelding.

Døren din er aldri låst når det står et Øyeblikk og vil inn til deg.

- – -

Blikket som endelig tør. Hånden som synger rastløst. Foten som trigges av musikken.

Stemmen som ikke brister på det svakeste punktet. Latteren som dingler der oppe under taket et sted.

Den usynlige fregnen på venstre kinn. De røde skoene. Eller skitne sokker.

Ting tar tid.

Stillhet når sola står opp. Lyd fra en karusell uten barn. Elva som frakter tårer i kano. Skyene som har pil og bue. Tassende labbers skjeve sang.

Det flakkende lyset fra leirbålet.

- – -

God stemning. Annerledes.