Jeg leser meg bakover i tiden. Jeg finner ei gammel tekstmelding, ei halvferdig tegning og et uttørka malingsspann. Jeg ser spede forsøk på å nå noe. Noe hjertelig.
Jeg husker ikke at du var så vakker. Jeg har glemt slik De Lillos glemmer; “var det Telthusbakken fem?”.
Det var mørkt den kvelden du kom og lyst da du dro. Vi hadde vært min og du var oss. Lyset fra virkeligheten la seg over timene. Merket av i hukommelsen, de svake tidspunktene vi forholdt oss til. Det var høst og vinteren hadde akkurat sagt adjø. Det ble sommer rett etterpå og kvelden tviholdt i våren.
Hele tiden.
De nye impulsene har ikke navn. De florerer gjennom alle gatene. De krasjlander i fremmede ansikter. De søker stillhet på grønne torg. De nye impulsene svinger seg i talløse brev. De oppstår før de forrige har lagt seg.
De er som sterke fosser, gjennom hele deg. Og de er som regn under et tre. Som barnelatter bak en vegg. De er som kaffekopper uten sukker, på en uendelig rad av fullkommenhet.
De nye impulsene er beruselsens alfa og omega. Så lenge de varer.
Også skjer det noe: Den nye byen får dager; søndagstur, fredagspils og manda’ morra blues. Den nye byen får årstider; sensommerbris, høstfest og sneløs vinterkjøll.
Den nye byen er fortsatt ny, men den har blitt mindre. Du kjenner den igjen. På ganglaget eller måten den smiler til deg på. Du kjenner den igjen og når du runder hjørnet vet du hvor du skal. Du kan velge letteste løsning eller ta tak i en sidegate. Du kan vente på toget som kommer inn kl.22.02, presis eller du kan kaste deg om bord i et som allerede står der. Du kan vente og velge.
Uansett kommer du deg alltid hjem.
0 responses so far ↓
There are no comments yet...Kick things off by filling out the form below.