Ren positivitet, faktisk

Natta er lang og lysene brenner ennå. Uroen vil ikke helt slippe taket.

Jeg tenker de kjærligste tanker. Det er så lenge siden alt det gode var så tydelig og velkommen. Så lenge siden hjertet banka så dypt. Så grunnleggende gjenkjennelig. Den voldsomme følelsen av å bare ville godt. Hjertets dypeste tyngde. Som svulmer deg. Gjør blodet litt tykkere og huden tynnere.

Og det er uroen; at du kjenner deg utsatt hver gang huden kjennes så tynn. Skal du være, ville, våge?

Jeg tenker på Hubroen og han som fletta hår, hyssingfolkene, kjærleiken og motet. Teskjekjerringa, bestikket og feigheten, den første, limet – jeg tenker på alle ordene jeg forbinder med mennesker jeg gjennom tida har knytta meg til – og blir svak. Fryktelig svak kjenner jeg.

Jeg husker episoder. At jeg ville så godt og hvordan det gikk forferdelig galt. Og jeg husker motsatt: Hvordan hevntanker og sårskorper som ønsket å blø ble leget. Også tenker jeg tilslutt på alt jeg fikk til i den samme tiden. De møtene jeg hadde; menneskene som ble bautaer, i et avsnitt av livet, før de nye fikk sine egne kapitler. Jeg tenker på hvordan alt er forgjengelig og aldri skal vare evig. Bortsett fra historien. Minnene om historien der  jeg selv tegnet eller ble tegnet.

Jeg husker det diktet jeg skrev. Eller mottok. Jeg husker en gusjegrønn vannfarge. Jeg husker den totale ensomheten. Jeg husker sangen. Og blikket. Av og til husker jeg et og annet ord som ble sagt. Og hvordan hjertets ører stod på stilk.

Også kommer jeg på at stilkblomster aldri overlever og at selv skinnpermer inneholder eselører.