Kjendisfaktor

Altså, jeg møter en eller annen kjendis hver gang jeg går utenfor døren. Det er litt disturbing, fordi jeg må jobbe så intenst med ikke å snu meg. Jeg klarer det ofte, veldig ofte. Men noen ganger gir jeg bare pokker i vold og glor. Glor, glor, glor.

Det som slår meg, er feeling av å gå ut døra i nabolaget mitt. Jeg er ikke så nøye; Kiwi’n ligger på hjørnet, Kaffebrenneriet like så. Jeg har stor dongeribukse, slitne joggesko og null make up. Jeg har dessuten alltid dårlig hårdag når jeg skal ha en vaskestav, en sekser øl eller bare et brød. Men sånn til det daglige, driter jeg i det.

Og det føles alltid så befriende. Vandre ut i verden på måfå, uten å flikke og fli bare for at du trenger to bananer til kaka. Ikke sant – vi må ikke ha mascara på for å sjekke opp et par godt modne bananer.

Det føles alltid så befriende. Helt til…Nettopp, helt til jeg lar en eller annen kjendis forstyrre livet mitt.

Og det verste av alt er at jeg egentlig aldri har vært særlig opptatt av Märtha eller Svenn O., Kaptein Sabeltann’s datter eller Thomas Giertsen, Espen Eckbo eller Pirelli. Jeg har aldri vært opptatt av kjendiser for kjendiseriet sin skyld. Og nå får jeg svi. Nå får jeg takken fra verdens-altet. Nå får jeg så det holder.

Jeg har fått smil og direkte blikk fra Åslaug Haga, jeg har blitt overraska over hvor begrensa form for farge en homsepatrulje-dude, egentlig bryr seg om, jeg har blitt stum av å nesten snuble i Kåre Conradi og jeg har blitt dritt-sur av å være på vei med mitt befengte tryne til apotekeren for råd og føle at jeg er “iddioten” ever i Hotell Cæsar. Jeg er simpelthen lei av å forholde meg til den glattslikka veggen av tv-fjes i tide og utide. Kan noen snarest få skaffa Mariann Aas Hansen en helt egen, privat dør-til-dør-limousin!?

Jeg står her og skal stryke de nyvaskede gardinene sånn at jeg får litt “nyvaska” julestemning i heimen jeg også. Problemet mitt er at jeg gjerne skulle hatt et strykebrett. Gardinene teller sikkert femten meter. Minst. Så jeg er bare nødt til å ha et strykebrett. Du skjønner tegninga. Gardinene blir hengende på snora. Vinduene ser like nakne ut. Jula uteblir i år. Og det er ikke i nærheten av “som julekvelden på kjerringa”. Det er ene og alene fordi det finnes terrorister overalt. Selv på en liten walk, femti meter sånn omtrent, mellom meg og butikken.

Jeg tipper Espen Lind står og henger bak søppelboksen rett utenfor døra. Tar jeg ikke mye feil står Aksel Hennie og venter på elleve-trikken litt lenger opp. Og i det samme jeg snubler i lysfakkelen som står hendig plassert utenfor Kiwi, da står lysfakkelen i egen person, Ari Behn, og berger meg.

På grunn av den herrrrlige julestemninga mister jeg likevel ikke motet. Jeg strener inn i butikken og tror de har strykebrett. Og i den smaleste smalgangen jeg tror det finnes strykebrett, mellom hyllene med vaskemidler og toalettpapir, der står Kari Bremnes med hodet på skakke og er inni granskauen poetisk og himmelsk vakker.

Jeg bøyer hodet og lusker meg videre. Får få med meg noen mandariner før jeg køer meg i kassa. Men mandarinene er av ekstremt dårlig kvalite, så jeg går videre for å finne meg en eller annen form for trøst.

Det nytter ikke. Det kommer aldri til å nytte. For foran hele sjokoladehylla står jo selvsagt Andy Garcia. Hva byr du når løpet er kjørt? Det blir ikke jul i år. Selv så enkelt jeg hadde tenkt å gjøre det.

Vel, jul i Tromsø har sine fordeler.