Vinter i en beige Volvo

Hun husker vinteren. Når hun ser ut av vinduet husker hun også sykdommens varighet. Det snedde så tett. Og vinduene var skitne. Like skitne som vinduene på den gamle, kalde bilen. Foran, i passasjersetet. Utenfor butikken. Følte seg som i en film når vinduene dogget i frostrøyk.

Vi ble til en gang. Og mordere, den natta. Den håpløse kvelden da ingenting stemte. Alt vi sa var revet ut av sammenhengen og når bussen krasjet inn i siden på bilen, var det den eneste formen for naturlighet på den øde parkeringsplassen.

Vi hadde tenkt å dra skikkelig til, i håndbrekket, for å få en fet sleng i sneen. Deise rundt på nakne ben. Glattis. Svett lugg. Vi hadde tenkt å røske opp i fakta, legge alt alt vi fant på dashbordet. Vi hadde tenkt å spytte ut. Vi hadde tenkt å ende opp. Vi hadde tenkt å leke idiot.

Bare for å bli smarte etterpå. Vi skulle bli så smarte hadde vi tenkt. Vi skulle ikke smadres eller lenkes til en rullestol for resten av livet, vi skulle ikke ha skinner og skruer og tentakler og smerter i bena. Ikke i hjertet heller. Vi skulle aldri snakke om å elske, aldri i livet.

Vi skulle danse i stedet. Vi skulle leke i sneen. Dra i håndbrekket. Full pakke. Max bånn gass. Det skulle vi.

Vi ga virkelig jernet og det holdt ikke. Kjærligheten smelta. Svoupp.