Skoene er våte og når de tørker får de hvite render i skinnoverflata. Akkurat som. Akkurat som det. Det hun ikke kan si. Hun kan ikke si hvordan sneen legger seg over. Kan ikke si hvordan gardinet skjuler. Drar det aldri til side.
En gang løp hun. Fort. Fortere enn før. Nå løper hun på en annen måte. Sånn at det ikke blir treller under tåballene.
Og når hun kommer ut i vannet får hun ikke frysninger over huden.
Alt ligger i ryggmargen. Bedøvelsens disige verking, som går over. Himmelens hvelving krummer seg. Badestrandas sand renner ut mellom hvirvlene. Smaken av torsk renser margen.
Benstrukturen smuldrer opp, igjen og igjen. Løvet faller til jorden om høsten. Sola vinner alltid over stormkastene. Premissene ble satt lenge før. Og gullet i enden av regnbuen har aldri glitret mer.
Det er ikke hvem som helst sine sko.
0 responses so far ↓
There are no comments yet...Kick things off by filling out the form below.