Ekko

Våkner av nattlige rystelser. Bilder som flerrer seg selv over den visuelle hardisken. Sterke farger, hardt tempo. Hører ingen tydelige setninger, bare et kaos av lyder og halvsagtheter.

Jeg våkner ikke helt, likevel. Jeg ligger i svime. En tilstand nær bevisstehetens logikk, men likevel for langt unna til å stanse flommen av koder og puslespillbiter. En våknende vulkan. En nesten-svimmel karusell. Strikkhopperen, som aldri har hoppet, men som likevel henger i luften etter bena sine.

Jeg våkner ennå ikke opp. Det er som om jeg tviholder på søvnens mare. Jeg er redd for å våkne for godt – det er midt på natten. Jeg puster med nesen. Lungene er døde. Fingrene flate. Bena løse. Det er bare dyna som er seg selv; stor, varm, tung.

Det er en slags trafo-dur inne i meg, som fortsetter. Jeg kjenner alle toppene. Har vært der før. De toppene du når helt alene, for deg selv og uten hjelp. De toppene du kan stå helt fullstendig oppreist på og kjenne ryggsøylen på sitt rakeste. Og når du kaster deg utfor, er det ikke for å stupe ned i avgrunnen. Når du kaster deg ut i fritt fall, er det beregnende i forhold til oppdrift: du skal opp, opp, opp. Og dit kommer du deg bare ved å gjeninnstille lungene, ta sats og rope ut natta. Alt du makter. Alt du vil. Alt du tør. Uansett hvor stygt det er.

- – -

Når natta så blir dag, er jeg hoven under øynene. Ligner ei åtti år gammel dame. Det svir i nakkemusklene, uansett hvordan jeg beveger hodet. Det tar så lang tid å lese avisen. Det er så vanskelig å bestemme enkle ting.

Og likevel, når jeg ser på de lettbente skyene og de gjennomtriste trærne, får jeg en følelse av at våren er i anmarsj.