Bare Storgata går forbi…

Den aller eldste stamplassen min står enda. De tunge chesterfield-møblene ruver ennå i lokalet. Søyla med papirpenger fra alle verdens steder står øyensynlig like støtt og den forgylla, fyldige gull-keruben, i størrelse oversize, henger i en slags himmelhvelving uansett om det er førjulstid eller nasjonalhymneskrål.

Plutselig sitter jeg der igjen. Til forskjell fra før i tiden, da jeg hadde fast kontortid fra 17.20 og ut. To timer, for sure. Med kaffen, gjerne litt middag og ei sliten avis. Ofte skrev jeg bevingede ord i notisboka jeg alltid bar med meg på den tiden. Eller leste. Ei god bok fikk man aldri nok av. Innimellom komma og pastaskruer, blomkål og bacon og våte sko, kikka jeg på gjestene. Rart man aldri ble lei av å se de samme ansiktene, dag etter dag, stamgjestene, skrev jeg.

Ikke så rent sjelden fant man seg selv igjen litt senere på kvelden, på vei mot bardisken og den tredje, men sakte øl’n. Man hadde kommet i prat med de andre. Eller blitt praia av en god bøs. Eller headhunta av et veddemål, akkurat i det man var på vei hjem. Kontortiden min strakk seg så langt at jeg begynte å kalle toalettet for “badet”. Et sted måtte man pudre nesen, når man ikke kom seg hjem i tide.

Der har jeg instendig studert pianomannen. Han vakre, med det musikalske ganglaget. Der har jeg fornærma betjeninga på livstid, ved å gratulere med bul på magen, hvilket selvsagt viste seg å ha andre årsaker enn gratulasjonen skulle tilsi. Jeg har diskutert biologien, filosofien og naturkreftene. Jeg har vært opstanasig politisk konservativ og flagrende alternativ bohem. Jeg har kyssa i full offentlighet, slokna på badet etter stengetid og bedt personalet ta bort plagsomme personer. Jeg har ledd høyt, høyere. Krangla og sendt små-skarpe blikk, flørta og snubla. Jeg har kommet gjennomvåt, oversminka eller bare pottesur – uansett, jeg har vært der en del. Og alltid tok dem i mot meg med hilsen-hurra-og-navnet-mitt. Det er ikke mer jeg krever av et stamsted. Og kaffen der suger…

- – -

En vakker dag var alt over. Oppbrukt. Utvaska med hull i. Sur oppvaskfille. Rent forfall. Og jeg har ikke tenkt å begi meg ut i diverse krumspring om diverse årsakssammenhenger. Ikke i dag – det er snart jul.

- - -

Var tilbake her forleden. Ferdig med julegavene lenge før fristen, og på snedig vis.

Kald på bena. Muggen i sjela. Sånn man blir av å kastes ut i noe man aller helst ville spare et par dager. Vel, vi fant et bord og to ledige sofaer. De gode, gamle chesterfield-sofaene. Jeg synker ned, småsulten og lengtende etter en form for påskjønnelse. 

Litt etter er bordet dekket av et smalt fat med diverse deilig antipasti og to  enkle glass rød vin.  Lettbent samtale, noen avklarende sms’er og en hel drøm av smak på tunga. Blå-muggosten  som fyller hele munnhulen.  Brer seg opp i ganen og ned på tunga igjen - den strømmer til og med ut gjennom nesa! Chorizo, salami, parmesan, aioli og pesto. Pluss, pluss, pluss.

- - -

Jeg fikk henta meg inn igjen. Fikk farga fredagen med velvære, tilslutt.  Og tatt i betraktning at alt er relativt, så er det er sant:

“Mirage - bare storgata går forbi”.