Når det snart er totusenogåtte

 

Jeg har skrevet årskavalkader før. På nettet. Og i hjernebarkens arkiv. Når årskiftet nærmer seg, liker jeg å finne store setninger, tydelige overskrifter, utheva ord – et slags summa sumarium på framdriften. Om den finnes.

Jeg gjør det mer eller mindre ubevisst. Går inn i en flow som stammer fra årets bevegelser, svake ekko i tynn tåke, der bare konturene av uvesentligheter er synlige (de store hendelsene ser man uansett).

Jeg ser på meg selv, med mine egne øyne. Fullstendig subjektivt. Og det jeg ikke er klar for å se, er heller ikke ferdigstilt for argusblikk. Uansett, en sånn gjennomgang er vedvarende. Det er ikke sånn at den siste uka i året er satt av til selvransakelse. Langt ifra. 

Følelsen av at man hele tiden befinner seg på det samme kontinentet, er tydelig. Det er stort og dertil uoversiktlig. Men i visse øyeblikk og på vei mot trikken eller i parken, med barnet i vogna eller med kaken på fatet – når du snur speilegget og hører at det blar i ei avis ute i stua; da kan du tråkke kartet i blinde. En vidunderlig opplevelse.

Men den blir ikke vidunderlig av seg selv, bare fordi kaken ligger på en hvit tallerken. Den blir vidunderlig av at det ikke finnes noe kart, for hele kontinentet. Ikke på noe sted kan du finne helheten, fullstendig. Poenget er at det er noe du fortløpende holder på med. Utvider kartet. Kommer nærmere mot noe som ligner en elv i sør. En høyde i øst du lenge har ønsket å bestige. En pilegrimstur mellom sorg og sorg. En prim-stav med alle godværsdagene. En reise med jaguar eller porche. En luftetur i fjæra. En samtale. Et glimt.

I det du merker av opplevelsene, oppdager du også at kartet utvider seg – og det er dette som er magien, selve ambivalensen: Kontinentet ditt vil alltid være en relativ størrelse.