G L I M T V I S ; natteravn og morgendugg

Ordene ligger i svøpe. Nærværende, langt unna. Pustende, på innadgående kurs.

Jeg kjenner dem vibrere. Søke mot overflaten av et dypt, blått vann. Hvert ord er innkapslet i en oksygenboble på vei opp. De rekker aldri så langt. De nærmer seg vannflata sakte, men underveis sprikker de og blander seg usynlig ut i vannet, som om de aldri hadde eksistert som noe eget, selvstendig - alltid bare hadde vært vann. Det livsbejaende vannet. Som fører videre. Som begrenser. Som utvider.

Jeg skal alltid komme tilbake til vannet. Fjæra og det store havet. Rislende vår-bekker og sommerstille skogstjern. Jeg skal alltid komme til å tenke på vannet som en stor makt. På godt og vondt. Dualiteten i å skape og å ødelegge.

“Vann forandrer uten å forandres selv” - Fakta om Finnland, E. Loe.