To streker under svaret

Steminga i sol-lyse gater siger inn over ei sprukken sjel. På en måte.
Døgnet har sine timer, men søvnen vil ikke mette blodets jag etter
oksygen og adrenalin og nyttårsro.

Lyset er som vår. Noe nytt. Som vår, ja. Samtidig er det
fortsatt grått. Et grått skjær overalt; veggene på Blitz-huset er
nesten usynlige. Ligger ennå i dvale. Lydene siver ikke ut gjennom
vinduene heller. Men det er nok også mine egne forventninger som spiller
meg et puss.
Jeg har sett det for meg; hvordan det jaller av punckerockmusikk i hele gården.
Men det gjør ikke det. Det er bare helt stille. Vinduene er så mørke.
Ingen tegn til liv. Til og med bilene kjører lydløst forbi.

Jeg strener oppover bakken. Vet hvor jeg skal. Fortsetter. Det er ikke
langt å gå. Det tar bare ti-femten minutter – i den sollyse
formiddagen.

Går gjennom alle menneskene. Han med kamelhårsfrakken og intens
patting på sigaretten, slik bare utlendinger fra varmere strøk kan det. Den yngre gutten med mørkeblå katalinajakke og trange jeans. Jeg suser gjennom krøllene hans.
I krysset går jeg rett gjennom en bil. Det lukter rart inne i kupeen.
Fotgjengerovergang.
Jeg trekker fingrene etter meg. Langsmed gjerdet til en kirkegård. Den
lille passasjen jeg må igjennom for å komme frem. Henger meg fast i de
store øreringene til ei mørkhuda, vever bling-bling-jente og ramler
ned på bakken.

Stanser. Ser inn porten. Her står det gravstøtter stablet opp langs
gjerdet. Ferdig utfylt? Vinterforvaring?
Uansett, det ser så ensomt ut. Og kaldt. Sten på sten på sten.

Nesten fremme snubler jeg nesten i et par brune skinnjoggesko. Ei godt
voksen dame som forsøker seg på fiff og piff og smack. Nei, det er
ikke vellykket, men hun går like herlig målretta videre.

Og det ligger is på asfalten. Jeg skulle løfta blikket opp. På
himmelen. Er den der? Men jeg er redd for å falle, miste balansen uten
å ta notis av det – slå hull i hodet. Igjen.

Jeg nærmer meg. Gjennom den smale entreen mellom små, gamle og intenst
kosete trehus. Skiferstein. Ugress. Smijern. Is. Vissen sommer. Et
piano bak den grønne veggen lengter etter en romanse.

Ned trappen smiler jeg. Av sollyset. Lovnaden som ligger i det. Jeg
smiler av varme hender inni varme votter.

Jeg smiler av barnet. Som nå ligger i vogga si og sover. Tante passer
på, bærer i søvn, skifter bleie og stryker kinnet. Jeg smiler av
tante-følelser jeg skal få lov å legge i barnets hjerte. Som nå sover
i søvnen sin.

Mens mamma er på vift.

Jeg passer på Deg. Andre gang helt alene. Jeg føler meg priviligert.
Heldig. Og lykkelig.
Og jeg skal uansett ikke sove bort sommernatta.