Vekst, vinter og værelser

Jeg har alltid likt å vente. Det er sant. Jeg liker det tomme rommet av ingenting, som sakte fylles av noe, forventningsløst. Å sitte på en benk. I en taxi. Ved et bord. I en kø. Når tiden er på min side, vel og merke. Tidsløst.

En gang lå jeg på ryggen i Negev-ørkenen, uten klokke. Da ble tiden relativ. På samme måte som kroppen min ble relativ; først stakk steinene i ryggen min. Etterhvert var alt bare mykt og godt. Jeg hørte ørkenlyder. Luktet ørkendufter. Kjente blodets gang gjennom kroppen. Oksygenopptak, tankeløst.

En annen gang satt jeg i et tomt kirkerom. Uten bønn. Uten lovsang. Uten prest. Da kom jeg til. Ble skapt på nytt, som meg selv i en fullstendig stillhet som rommet hele verdens fullkommenhet. Tilstedeværelset som oppstår, et kort blaff før det forsvinner.

Minner. Erkjennelse. Tid.
God vilje og sorgens avskjedssang.

Jeg tror det er diktets perrong. Stedet de store poetene kan anstrenge seg for å nå. Poetens perrong; Poesien i å reise. Musikken fra togskinnene. Det er derfor det alltid er noen som skriver om tog; dette reisende, tidløse. Landskaper på vei. Busser i hvil-og-hvil. Opplevelsens utspring.

Et sted du ikke er, men alltid på vei mot. Slik: Du stanser ikke årstidene. Du er på vei gjennom dem. Slik de resier trofast gjennom livet ditt. Og du vet hvordan det er når det endelig blir hvitt i bakgården. Du anerkjenner behovet for gjentakelse.

Så strekker du hodet, halsen og hendene ut gjennom vinduet. Ut i det lyseste du vet av vinter. Det er en drøm du ikke kan drømme. Det er et øyeblikk av sanntid. Naturen er vakker. Når sneen ligger over de triste greinene. Gjemmer dem. Og gjemmer brostein og hundelort. Gjemmer høstens forråtnelse. Gjemmer tiden alt tar. Du husker ikke Telthusbakken, ikke sant? Et øyeblikk.

- – -

Neglene dine vokser. Noen ganger sakte, andre ganger kan du ikke klippe dem ofte nok. Du blir hele tiden påvirket til å dra videre. Ikke fra, men mot noe. Du er en reisende. Og du leter opp perrongene. De kommer av seg selv. De gjemmer seg. Du finner dem. De er der og de er alltid de samme, så forskjellige de er. Betong, smijern, tre.

Blandt levende. Og plutselig venter vi sammen.