Vårlig

Det er fortsatt helg. Det er litt rastløs søndag.
Har fordøyd brokker av operaen. Ostepop. Kaffe i lange baner. Søndagsutgaven og båter av appelsinen. Jeg har nitidig studert kartet og vurdert en tur i det grå været. Jeg har hengt ut vinduet og trukket meg tilbake igjen.

Jeg har tenkt på rødvin som et alternativ. Tenkt på blyanter og hvite ark. Hørt litt radio og lest litt Johan Harstad. Jeg får ikke “fot” på noe.
Typisk rastløs søndag.

Jeg ender opp med et utvaska skjerf og rosalignende negler. Noen smykkedingeldangel og en chill bukse. Jeg ender opp midt i en historie, uten begynnelse.

- – -

Jeg ser det for meg, hvordan de satt i bilen. Ser såvidt gjennom frontruta hvordan han ser avventende på henne. Ser hvordan hun nesten skutter eller trekker skuldrene ørlite sammen. At hun løfter hodet opp, ser hastig ut gjennom ruten og stanser et øyeblikk midt i øynene mine, før hun vender blikket mot ham. Tar handa opp i håret, en slags unnskyldende gest, mens leppene hennes beveger seg. Han strekker handa si, jeg kan se den er kraftig, ut over dashbordet, i min retning. Han løfter på skuldrene. Slipper dem ned igjen, uten at jeg kan se om han himler med øyene. Jeg innbiller meg det.

Munnen hennes beveger seg igjen og smiler mens han løsner sikkerhetsbeltet sitt. Jeg kan høre at en bildør forsiktig åpnes og lyden av en tidlig vår som toner gjennom høytaleren…