Mandagsdiamant

Det er langt mellom mandagene.
Det er langt mellom avgrunn og prikken over i’en. Og kontrasten mellom lys og mørke kan man nesten ikke definere.

Og likevel er det så lite som gjør forskjellen, når det kommer til stykket.

- – -

Våkne opp i en dag som lover solgløtt. Spise ferske rundstykker til kaffen og ha passelig med tid. Tid til å åpne døren om det ringer på. Tid til å se ufint morgen-fresh ut. Særlig om det skulle være “Herr Kabelmontør” som har ærend i gården.

Tid til å le en ekstra kvinnelig latter. Tid til å legge hodet litt på skakke og smile vagt.

Tid til å lukte i bakgården. Til å høre etter skjæra på taket. Og tid til å smile oppriktig til guttungen på ustø ben. Og dagmammaen hans.

- – -

Dagen skrider på. Diverse “forefallende” unnagjort, budsjettet er tangert og sola har jammen gløtta gjennom byger av regn. Sulten begynner å melde seg; det nærmer seg gjerne lunsjtid. Rydder unna litt rot i forbifarten og finner frem klokka.

Der ligger en bakoversveis på lur; arbeidsdagen er over om en halv time?!
Jeg føler at jeg nettopp har begynt, fått god drive og kommet i sterk steam. Jeg er på “G” og kan kjøre i fire-fem timer ennå!

Sånn lukker jeg døren etter meg, hopper over trikkeskinnene og vibber god-følelse til solbrille-dama som er skeptisk til vinduer,
før jeg stikker nøkkelen i låsen hjemme.

Kan jeg ha tatt feil av dagene, eller har jeg faktisk lyst til å få unna oppvasken?