Spor 5 – 09.20

Føler jeg er ute i grålysningen, men det vrimler av folk overalt. Jeg glemmer snart at det er tidlig morgen.

Jeg går under jorden for første gang på disse månedene. T-banen.

Det er langt fra så mørkt og dystert som jeg har sett for meg. Sammenligner vagt med tuben i London; det er renere og luften er mindre tett. Vognene er av nyere dato. Blankere i lakken så og si.
Jeg holder godt på veska, for det står det skilt om at man burde. Billetten er stempla – jeg er på vei øst.

En mann spør om Sinsen. Akkurat i det banen kommer. Han tror nok jeg er av de travle, for jeg svarer at jeg ikke vet, mens jeg samtidig konser på å komme meg ombord i vogna. Jeg skulle slengt ut at jeg er ny, eller noe sånt, men det blir liksom ikke til det.
Mannen tar sjansen og forsvinner foran i vogna.

Det er passe folksomt. En Dame i sorte støveletter leser dokumenter, drikker kaffe og noterer. Hun har en ganske lite praktisk veske til å holde på med så mye på en gang. Men den er sort den óg. Den sklir liksom likevel fra henne, utover setet, og er flere ganger på vei mot gulvet. Hun har nok øyne overalt og full kontroll: Kaffen holder seg i koppen og bunken med dokumenter er som en statisk skulptur i hånden hennes. Den sorte veska kommer seg aldri lenger enn ti-femten centimeter ut fra kroppen hennes.

Overfor meg sitter ei yngre Jente med hvite ledninger inn i ørene. Jeg hører nok at det er listepop, men tar ikke større notis av det. Hun har vakre øyne. Sånne øyne som er blanke uten å være røde. Unge øyne. Klare øyne. Levende.

Ved Stortinget kommer det på en hel mengde mennesker. En person på min egen alder setter seg til venstre for meg, med ryggen mot kjøreretningen. Hun grå i looken. Litt sånn usynlig og tynn med ryggrad. Det er derfor jeg legger merke til den spesielle ringen hennes. Den løfter nesten hele henne, litt over setet liksom. Selv om hun ellers er så grå. Håret i hestehale. Kanksje litt frossen?

Også den gamle mannen. Han minner meg om noen og det er han som får meg til å tenke.

Så annerledes verden har blitt på kort tid. Litt melankolsk og småsårt, sitter jeg ombord i en gammel oppfinnelse og føler at jeg ikke henger helt med i svingene. Ikke på grunn av t-banen i seg selv. Mer på grunn av tanken på de som aldri fikk eller får noe forhold til den.
Det er ikke rart vi har så ulike politiske preferanser, religiøst ståsted, karrieremessige svingninger eller for den saks skyld, gir “kjernefamilien” så vidt forskjellig innhold.

Det er klart at vi til enhver tid preges av de muligheter og alternativer som til enhver tid finnes. De tabuer som vedlikeholdes. De barrierer som brytes.
Den utvikling som finner sted.

Noen steder vedvarer stillheten, uten at det gjør en flue fortred…
Og det er det jeg mener; at jeg tar t-banen for første gang i dag, betyr ikke noe hverken foran eller bak. Betydelsen ligger i funksjonen. Behovet. For å bevege meg fra A til B på den mest hensiktsmessige måte. Ellers har jeg jo sykkelen min.

Det er en slags herlig melankoli i dette, for jeg tenker med det samme på morfar. “Far”, som han het på folkemunne(d.v.s. i familien min). Hvordan hadde han fikset t-banen? Jeg mener, om han skulle på besøk i Oslo og måtte t-bane seg til og fra. I frakken sin. Med veska si. Hvilken mann hadde han vært da?
Sikkert helt fint, men jeg kjenner melankolien som ligger i hverdagslivet uten t-bane og særlig annen trafikk enn ferjetrafikken på faste tider, pluss en og annen traktor eller moped – jeg kjenner melankolien som legger seg mot t-banen. Under jorden. Bort fra dagslyset. Inn i en slags teknokratisk tilnærming til alt.
Distansen mellom alle ting.

Mellom meg og den gamle mannen. Mellom det som er uro og det som er tid. Mellom betong og trevirke.

Far var en helt. I livet mitt. Helten over alle helter. De andre heltene bleknet av tidens tann, som det heter. Far bare opprettholdt seg så lenge det var liv laga. Og ennå innehar han heltebetegnelse. Han drog mølja klokka åtte om morningen og mor kokte i gryta. Middag klokka ti! Mølja!
Fluene surra i solveggen, myrsnipa varslet på myra når det kom folk og veden høgde ikke seg selv. Og sånn gikk de mest vidunderlige dager fremover. Gjennom livet. Via verden. Til jul og til påske. Med barnebarn og naboer, historier som ikke kunne fortelles, kjærlighet mellom salmene og tegn i tiden.

Det er klart jeg savner ham. Fåmælt, men presis. Humor til gangs. Og sigarett-gloer så lange og slanke som bare han kunne. Jeg har øvd meg på det siden, men det nytter ikke. Jeg tror aldri jeg har hatt ordentlig tid til å øve. Være stødig. Tålmodig.

- – -

På veien hjem ramler nesten en drukkenbolt i fanget på meg. Jeg tar ham stødig i armen så han ikke faller i gulvet. Setter meg tett inn til vinduet og ber han ta plass ved siden av. Vi sitter stille helt til vi når frem og jeg går opp og ut i dagslyset igjen.

Denne dagen har såvidt begynt.