G L I M T V I S ; natteravn og morgendugg

Tulipaner er stauder, får jeg vite når jeg spør.
Spør liksom bare ut i bakgården når jeg oppdager noe tulipan-liknende grønne vekster med rødlige “skudd”. Så jeg kaster meg over google og finner all verdens.

Og som mye annet, er det forskjell på de pålitelige og alle de andre.
Som stauder å regne, de årvisse, som kommer igjen år etter år, finner man faktisk så mange som åtti forskjellige sorter. Det er egentlig ikke verst. Det kan bli mange flotte variasjoner av tulipanhager over det ganske land, av et slikt antall.
Det er bare snakk om “de gode betingelsene”.

For en tulipan av den pålitelige sorten betyr det nesten det samme som en koseplass for oss tobeinte. Lunt og i halvskygge; jeg ser for meg en blomstrete parasoll og varm, disig bris over et svaberg. Snakker vi Skagen her, mon tro?

Har du et forhold til jorden, så kan du kanskje nikke gjenkjennende når tulipanen forlanger frisk, næringsrik jord…du vet, sånn porøs jord, som ikke er altfor sur og ikke så særlig fuktig heller.
Du hadde neppe likt å velta deg i klissete muld som i tillegg hadde en ph-verdi beyond. Just a wild guess…

- - -

Det som er saken, vel, det som er sakene, er at tankene igjen begynner å fly.

Først slår det meg at Husmora har reist på kurs til et annet land. Det er ingen som lager middag, vasker opp(klart jeg savner henne!), planter tulipanløk eller kjøper dem på stilk. Husmora elsker tulipaner. Og etterhvert har jeg vunnet en viss forståelse for det.

Tulipaner har en viss kraft over seg. Se både bladene og stilken. Ikke fordi den er så innmari grønn. Langt fra klorofyllgrønn. Men sånn lysegrønn. Sånn håpefull, i fargen. Men kraften, altså tykkelsen på bladene - prøv å ta på et tulipanblad. Du får ikke lyst til å være øm og varsom akkurat. Ikke fordi du får lyst å knuse eller rive heller, det er mer sånn at du får lyst til å trykke og holde og klemme. Og det anser jeg som gode egenskaper.

Husmora er flink å kose seg med tulipaner i heimen. Den siste tiden har hun bragt denne fryd inn i min heim også. Tulipaner gjør seg.
Uansett, de ser så innmari livskraftige ut. Som om de vil et sted. Skal et sted. Har en bestemt mening og holder seg til den. Sta? Eller bein i nesen.

Det andre jeg tenker på, og det er google-svarene ansvarlig for, er kjærlighetssorg. Desverre eller heldigvis. Jeg mener, det er som en synkron virkelighet faktisk finnes, likevel.
Ta en titt på bildet av “queen of the night”.
Den er spesiell. Ja det er den.

Og jeg husker på Berta Beiben. Og at vi stadig har “long distance call” om alt som rører seg i hver vår verden og den generelle tendensen, mer aparte. Jeg husker henne, for jeg ser den sorte tulipanen. Eller det vil si den nesten sorte tulipanen. Kastanje.
Og jeg vet hun ennå venter på den sorte blomsten sin.

Det er egentlig hjertelig vakkert. At tiden går og vi består. Nesten uansett hva som hender, hvilke situasjoner vi binder oss til eller forløser oss fra.
Plutselig står kastanje for meg som frihet. En slags drøm som holder oss begeistra fast i det livsbejaende.

Ikke sant, prøv å se på en tulipan. Det livskraftige uttrykket.
Det er en fryd å kjenne det igjen. Selv om den er nesten sort.

Og til slutt, Queen of the night har, til forskjell fra en god del andre tulipan-arter,
veldig lang blomstringstid!

Også en liten diggresjon fra ordboka, som faktisk favner hele bloggposten, sånn synkront:
apar’te a3 (fr à part ’særskilt, for seg selv’) uvanlig, sjelden, underlig et a- påfunn / svært god en a- husmor