G L I M T V I S ; natteravn og morgendugg

Døren er låst.
Det nytter ikke å trykke på dørklokka. Det ingen som vil åpne likevel.

Det er varmt i været. Skikkelig varmt og overskyet.
En slags melankoli over at klokka allerede er kveld. Og det er stille.
Selv om gardistene marsjerer, selv om skoa rusler i småsingel. Det er stille selv om en hund gjør. Selv om fuglene kvitrer i absolutt alle trær.

Når det blir grønn mann reagerer jeg på at lyden også der, mangler.

I yttergangen ligger alle skoene og sover. Vil ikke forstyrres.
På stua begynner faktisk Calla’en å bli brun i tuppen.
Og på kjøkkenet står ennå den rene oppvasken etter Husmora.

På bordet ligger en firkantet sak, pakket inn i oransje papir. Det grønne båndet sløyfer seg omkring.
Jeg tar den og oppdager et klorofyllgrønt kort, stukket inn under båndet.
Jeg antar at det er til meg; kjennes ut som ei bok og kortet heter noe godt om vennskap.

Andektighet; drar båndet av og bretter opp kortet. Leser. Blunker. Leser mer. Varmes.
Trekker pusten helt inn og gjennom lungene. Magen. Leser. Smiler. Tenker. Føler. Og slipper restene av lufta ut, i et skjørt, lite sukk.

Jeg sitter her med Milan Kundera i hendene. Min bok. Vår forfatter.
Ei bok jeg har lengta etter de siste åra. Den som på snedig vis, viser hvordan dagene henger sammen på en litt usynlig måte. Den måten man senser sine egne “tilfeldigheter”. Hvordan man varierer over et tema, gjennom tid og ikke konsekvent, kanskje tilbakevendende, eller gjentakende. Kanskje bare ett eneste punkt. Beveget av alle punkter før. Rettet mot noe som ikke ennå er.
Og gripe det hele med en aksept for at tankene følger opp de mer ubevisste delene av oss. En aksept for sammensuriet av det argumentative, reflekterte og samtidig eventyrlige måten å orientere seg i det som er pustens gjentakende ferd blandt oss.

Til kvelden skal jeg tenne lys på bordet. Åpne en flaske god Italiener. Synke dypt inn.
Lene meg tilbake i sofa og puste ut en lang dag.
Milan Kundera i hendene.
Hæla i taket.