G L I M T V I S ; natteravn og morgendugg

Jeg forsøker å dra kjensel på dette:
Hvordan alle ting utvikler seg under de rette vekstvilkårene.

Jeg tenker på tulipanene i bakgården. At jeg helst skulle “knoppet” noen av dem. Slik at de kan konsentrere seg om den viktige løken, istedet for å holde liv i en utblomstra knopp. Vekstvilkår.

Jeg tenker på sykkelen min i portrommet. At jeg helst skulle olja kjeden og spylt “kromet”. Slik at den kan konsentrere seg om å bringe meg fra a til b i mange år enda, istedet for å krangle med girspakene, slik at kjeden hopper av i mangel av gode argumenter. Fortrinnsvis når man er på vei til jobb og ikke behøver olje-fingre. Vekstvilkår.

- - -

Hvem drar i trådene? Hvem planlegger? Hvem får gjennomslag?

Bakgården igjen; bakgårdsarkitekten eller styrelederen? Samarbeid.
Sykkelen; Syklisten eller været? Samarbeid.

- - -

I Trefoldighetskirka opplever jeg at samarbeid er en av grunnpilarene.
Jeg tror på en måte at der kan konservative og radikalere samles, akademikere og håndtverkere, genier og lekmenn, yngre og eldre - under det høye taket uten å skue hunden på hårene så og si.

På 1.mai rommer denne kirka, det den i min korte erfaring har rommet hittil, i mer eksplisitt form;
en prest
en menighet
en venstreradikaler og selverklært ateist
en filosof og søndagskolelærer fra et borgerlig hjem
og en artist som forsøker å bringe sammen anarkismen og Gudsbegrepet.

Og alle tar rommet i bruk. Med respekt for hverandre. Med ærlighet. Og med et sterkt ønske om den gode samtalen. Om verdiene som ligger i bunn for menneskelivet. Fra det ene eller andre ståstedet.

På mange måter kunne denne første mai foregått i en forelesningssal på Blindern; trampeklapp, latter for gode poenger og interesserte tilhørere.
Men på mange måter ikke.

For den gode samtalen ble gitt helt egne vekstvillkår i kirka. Det sakrale rommet. Med lavere terskel.
Jeg tør påstå at man i en forelesningssal sjelden, om ikke aldri, vil nære en sterk opplevelse av ren oppriktighet. Av skjør, skjør ærlighet. Av bevrende røst.
Med så vidt forskjellige debattanter.
Og med så

- - -

Her dukka fredags-arkitekten opp igjen! Jeg kødder ikke!
Den fantstiske avslutninga handlet om mine egne vekstvillkår. Man formoder at en ny versjon kommer senere…
Og jeg skal IKKE si ut eder og galle.

- - -

Tilføyelse, etter fredagsarkitekten’s ugagn:

Jeg skulle avslutte posten med et personlig utrop til mine folk.
Til Husmora. Til Berta Beiben. Til Mdm Whisky-voice.
I særdeleshet.
Til søstra og brødrene. Til fossilene.
Til alle der hjemme.

Til de som er der ennå. Eller var der en kort stund.
Og til de jeg ennå ikke har møtt.

Jeg skulle skrevet om hvordan dere alle ville vært der med nysgjerrighet, med gjenkjennelse og med avstand. Hvordan dere med ærbødighet ville skrittet inn i et av mine rom. Og et av kirkens rom. Og hvordan ærbødigheten nok ville gått over i en slags forstand.
Tvil og skepsis til tross. Det vi ikke forstod så langt, ville vi sammen ha “sensa”.

I tillegg ville jeg skrevet noe om hvordan nettopp denne kirka har åpna ei dør, ut i et rom i meg jeg ikke visste at jeg hadde. Jeg skulle skrevet om hvordan jeg alltid har leita og slitt. Høyt og lavt. Dypt og bredt. Att og frem. Og stadig funnet ro.
Men nå vet jeg, bare midlertidig.

For Trefoldighetskirka rommer også meg. På alle måter.
Den gir meg min tiltrengte frihet til å være meg selv, på mine egne premisser - slik Gud har framsatt dem for meg.

Også tenker jeg gjennomtrengende på mine egne vekstvillkår.
Hvem drar i trådene? Hvem planlegger? Hvem får gjennomslag?

Jeg kan ikke si at jeg vet - men jeg drar kjensel på en slags helhet, der bak et sted. Akkurat bak der; bak den fete bilen, på det sort-hvite bildet.

- - -

Vær velkommen!