G L I M T V I S ; natteravn og morgendugg

Ikke bare fordi våren tar av.
Ikke bare fordi en tirsdag gir fredagsfeeling.
Ikke bare fordi varmen sprenger vinduene på vidt gap.

Og heller ikke bare fordi verden hungrer etter forelskelser.

Men alltid fordi man blir inspirert. Eller vil bli det.
Av et eller annet.
En tanke kanskje. En reise. Eller et brev.

Eller et syn, lagret på den indre hard-disken; blomstrende, flagrende gevanter.
Midje og liv. Et gyldent belte. Et par smekre sko.
Skygge, metallic over øynene.
Forførende bryn, som rynker eller hever seg.

Hendene.
Hendene som veiver engasjert. Slår i bordet. Eller legger håret bak øret.
Fingeren som peker på meg eller rett i bordet. På ert eller også rent bokstavelig.

Hendene som løfter seg mot ansiktet, for å skjule humor-rødmen. Rødmen som bare blir verre av å bli poengtert. Rødmen som nesten senker isbiter i vann.

Hendene som holder på magen. Tett og lett. I et latteranfall som aldri vil ta ende. Og som ikke finnes uten intern-tørr-humor.

Hendene jeg ikke kan huske å ha sett trippe nervøst over kroppen. Hendene som alltid finner Big Ben og Rød 3, når nervøsiteten skulle tilsi det.

Hendene som kaster piler presist. Hendene som gir kortstokken den estetikk den fortjener. Hendene som mest elegant zipper zippo’n, i blinde.

Hendene som tok i mot Silkestjerten og Kongen. Kattene med en bedrøvelig barndom, som ble de mest herlige levende vesener. Hendene.

- - -

Kjoledag, og jeg går faktisk kledt i sort!