G L I M T V I S ; natteravn og morgendugg

Merkelig hvordan verden bekrefter seg.
Hvordan måten man orienterer seg på ser ut til å bekrefte seg selv.
Merkelig hvordan “ting” kan bli så samkjørt. Uten at du har gjort noe for å oppnå det.

Jeg har uttallige eksempler fra den siste tiden, på synkroniserte virkeligheter. På mange måter overraskende, men samtidig ikke. For det er som om bevisstheten har sin egen modus der i gården. Søker etter synkroniteter, ubevisst for den bevisste virkeligheten.

Når synkronitetene inntreffer, tenker man: “Riktig. Jeg er på rett bane om dagen”. Punktum.

- - -

Jeg tenker en del på det. Samtidig som jeg tar meg selv i indre utbrudd av typen: Er det virkelig tillatt å være så fornøyd?!? Er det også mulig?! Finn en feil, finn en feil!!

Det skulle vel bare bety at jeg i det generelle ikke er altfor godt vant med at de fleste ting går min vei. At hverdagene går opp i hverandre med en tilstedeværelse som ikke er påtvungen. Med et tempo som ikke tar pusten. Med avstand som ikke gjør likegyldig. Med en nærhet som ikke gjør det patetisk.

Jeg tenker på ord og virkeligheter. Har lyst å uttrykke opplevelsen av vår, men får ikke beskrevet det. Har lyst til å uttrykke hvordan min tilfredshet fortoner seg, men den lar seg ikke fange i kjappe bokstaver.

Jeg tenker på en ilddrage. Hva er den uten flammene? Det ligger i navnet. Ilddrage.
Og på samme måte som jeg ikke får beskrevet hva en ilddrage er uten flammene, får jeg ikke beskrevet den synkroniserte og veldig samstemte tilværelsen; hvordan den var før den ble slik som nå. Distingsjoner.

Men det handler om å søke vei i vellinga. Se handlingsmønstre få bekreftelse. Se hvordan måten å reagere på blir et riktigere mønster, uten å bestemme seg for hvorfor. Uten å lete de to strekene under svaret.
Det er en vanskelig mattematikk som på enkelste vis går opp.

- - -

Det handler om det nye rommet.

- - -

Et skjørt lite eksempel:
Mr. Graffiti dukket opp på døren min.
Jeg var ikke hjemme. Husmora hang i vinduet.
Telefonisk kontakt i sola.
Punktum.

Seinere var vi overhodet ikke synkrone i vår streben etter å få til et treff og da jeg så ham strene oppover Løkka, avskjedskvelden til Husmora og meg, trodde jeg at jeg så at jeg ikke ville likevel.

Noen sms senere enn det igjen, finner jeg meg selv over bordet der vi møttes første gang. Noen timer med latter og samtale, avslappa og stille - jeg går hjemover i søt forundring.

Kvelden etter zipp-zapper jeg gjennom tv-tilbudet. Helt ubevisst blir skjermen fylt av svensk tv og jeg går ut i kjøkkenet for å gjøre et eller annet.
Når jeg kommer tilbake, har det begynt et nytt program.
Om graffiti.

I rest my case.