G L I M T V I S ; natteravn og morgendugg

Det er som med husleia; månedlig for visst. Hver gang lønninga fyller bank-kontoen og et lite øyeblikk kan lyse gyldent med sine siffer, som selv jeg forstår, skal en viss del av summen ut av konto i samme slengen.
Når alle trekk er trukket fra, føler jeg meg alltid fattig, overlatt til meg selv en stund; hva skulle jeg ikke brukt de kronene på istedet?

Sånn er det med mitt månedlige avdrag til verden. Månedlig for visst: gråværsdag midt i fleisen. Sola kan skinne så heftig den vil, men jeg blir ikke livsglad og bejaende likevel.

Skoene gnager og glipper og samler all den småsteinen som de ellers bare hopper forbi.
Dusjohodet krangler og nekter å sitte i det provisoriske festet, med det resultat at håret floker seg og halve leggen fortsetter sitt liv som bustebartepinn.

Brødkniven skjærer brødet i skjeve skiver. Kjøleskapdøren sitter bom fast(og når jeg endelig får åpnet den i et vanvittig rykk, forstyrrer jeg balansen til det som står på toppen…knas). Løken er råtten, innenfra og noen har glemt å kaste en tom smørpakke.

Sofaen er for myk. Lenet for hardt. Putene for små. Og nettforbindelsen svikter om og om igjen.
Telefonen plager meg med ubesvarte anrop og mer eller mindre halvkveda sms’er.

Og på denne typen gråværsdager kan du banne på at det er tomt for kaffe.

Men,
som sagt, det er som med husleia; den må betales og etterhvert har du godtatt kontoutskriften. Nesten litt av deg selv. For å forsøke å godta er plent umulig, det skaper bare mer frustrasjon og flere hinsidige drømmer.

Mitt avlat til verden er gjentakelse av en viss form for tankegang: Hva er meninga med livet??!
Før jeg igjen skrur på musikken, finner tonene og ser sollyset på naboens vegg.
Jeg har igjen godtatt opphavet til alle eksistensielle spørsmål.

Noen ganger tar det innmari kort tid. Et pust. Et snei. Et blikk.
Andre ganger tar det laaaang tid. Gjørmete. Støvler. Surkling.

- - -

Jeg er tilbake.
Tida-lille smiler.
Vinen lesker.
Venner ler.
Te-lysene brenner i mørket.

Tærne vifter i sandaler og kaffen trekker pannelappen slik den pleier. Gjennom avlat vet man å sette pris på det du har til overs. Av tid, penger, kjærlighet og levende liv.