G L I M T V I S ; natteravn og morgendugg

Etter ei helg full av irritasjon er jeg igjen på banen.
Kjenner gnisten tilbake i fingertuppene: kjole og stiletthæl. Turkise armbånd og avskalla negellakk!
Rak i ryggen går jeg Garden en høy gang over slottsplassen…attitude.

Og i det samme tikker det inn sms’er fra forhenværende overordnede. Om diverse ubesvarte anrop og gitte møtetidspunkter som ikke henger på greip. Kjenner hvordan jeg blir god-forbanna. Sånn sunn energi som gjør talen velartikulert og presis, subtil i angrepet.
Som gjør at du kan si: “dette holder ikke mål” og “dette bør bringes i orden umiddelbart”.
Det får meg til å ville.

I morgen den dag, skal jeg ta opp telefonen og slå et nummer til rette vedkommede. Be om adresse til nærmeste klage-instans og formulere meg kjønns-uavhengig. Jeg gleder meg.
Jeg gleder meg på vegne av alle de andre.
De som er midt i en vanskelig situasjon.
De som ikke makter inkompetanse på toppen av det hele.
De som savner følelsen av egne ressurser.
De som kanskje har glemt hvor talentet lå.
De som ikke klarer å stå i mot.
De som brekker på midten.

De som ikke har ressurser til å ta tak i en klage og hva det måtte bringe av besværligheter.

- - -

Vel lever vi i en verden, i en samfunnsordning omgitt av systemer. Men det finnes da grenser?

Det er derfor vi ser med avsmak på A4-livet(uten at vi helt kan si hva det innebærer, uten et skjema). A4-livet er et skjema. Et system.
Men hvorfor opprettholde systemet om du ikke finner rom for livet der?

Sånn må systemer være. Livet må finnes mellom tall og tidspunkter. Livet må finnes både før og etter lunsj. Og ikke bare i en eventuell gourmet-middag på lørdagskvelden, motivert av status-systemets tilstedeværelse, sammen med systembaserte nikkedukker som samtaler i fraser og aldri har opplevd å glemme paraplyen sin på et ukjent sted!
Sånn må systemer være. Det ukjente, x-faktoren, overraskelsen og det uforutsette kan ikke avvises som avvik eller white-trash.

Men det betyr ikke dermed at vi kun skal fremelske det plutselige, som eneste dugende virkelighet. Vi er nødt til å kunne gjenkjenne oss: ansiktsuttrykk, skuldertrekninger, ja og nei. Vi er fortsatt avhengige av å kunne orientere oss i en viss form for hverdag. En viss form for systembasert virkelighet er på en måte et nødvendig onde.

- - -

“Alt har sin tid”, står det i “Forkynneren”, kap.3. Jeg liker formuleringen fordi den er ganske åpen. Den gir rom, samtidig som den setter en orden - en form for system.
Det som gjør det hele så fullstendig forståelig, og samtidig så ufullstendig uforståelig, er åpningen av det aller første kapitlet:

“Alt er tomhet”

.