Selvskryt

Av og til blir jeg så ufattelig happy av å være meg selv!

Sånn er settinga:
Drittkjerring av en kollega som klarer å slite psyken og gløden og engasjementet mitt helt, helt, helt bunnskrapt; jeg går over slottsplassen med geipen ut. Barna irriterer meg. Skoene foran meg kunne ikke vært styggere. Bladverket har falma og når jeg kommer hjem og ser meg i speilet, gjør det (om mulig) dagen min enda verre: Fy bannskap så schtøgg jeg er i dag.

Jeg blir så deppa at jeg burde lagt meg ned. Gravd meg under dyna. Men det er jo så himla varmt her i byen at dyna er pakka bort for sommeren, så det nytter jo ikke.

Jeg går ut av badet og inn i stua. Der venter min egen lille overraskelse. Jeg hadde glemt at jeg hadde flytta på møblene og vaska gulv og dandert et stilleben av en karaffel, noen lys og et betydningsfullt, grafisk trykk.
Sporenstreks går jeg mot stereoanlegget og setter på no’ radio-musikk fra Berta Beiben: “what goes around…comes around” og bestemmer meg for å skifte ham, siden jeg bare MÅ i butikken for å handle mat. Alle skap er renska av utmatta sommerdager; det finnes ikke så mye som en knekt spaghetti i et hjørne.

Det er her det skjer. Det som er mitt enkle liv, mitt enkle vesen og min enkle filosofi: jeg kler på meg en kjole og alt er forandret.

Jeg kledte av meg de sumpete vibbene fra tidligere. Jeg kledte på meg de vellystige vibbene som lå i et skap og godgjorde seg. Jeg tar det hele i bruk. Og jeg har ikke lenger avskalla negellakk. Jeg er igjen på kanal. Tilbake til det jeg egentlig er.

Og etterpå, altså nå, blir jeg bare så ufattelig happy av at jeg er slikt et enkelt vesen for meg selv å ha med å gjøre!

Anse dagens selvforherligende betroelse for DONE!
amen