Kontra

Som oftest er det kroppen min som ikke står i stil med ansiktet mitt.

Det er i situasjoner når jeg kler meg opp etter noen glass vin sammen med mine elskelige. Vi skal noe. Vi er happy. Vi er forventningsfulle.

Da er det alltid kroppen som kommer i veien i det ellers skjønne speilbildet. Jeg mangler ikke perspektiver. Jeg kan se at kinnbena mine er noe. Noe eget.

O.s.v.

Men i dag altså. Det er SÅ stikk motsatt.
Jeg har funnet en gammel nyttårskjole OG funnet å bruke den på en helt ny og fresh måte. Jeg føler meg fin i fisken. Jeg har på en måte nesten hofter må vite.
Det relativt nye beltet er fint rundt det kritiske punktet.
Kjole-tunikaen i gardinstoff fra syttitallet engang, passer helt perfekt, helt plutselig.

Også trynet på toppen.
Nei.

Jeg har et bånd rundt hodet. Det dekker den feilen klippen min ikke kan skjule.
Og jeg som skal ha fri en lang, lang helg.

Betyr det at jeg må sminke meg fet i flabben????

JAAAAAAAAAAAAAAAAAN THOMASsssss
HVOR ER DU NÅ??

Nå, når trynet mitt ikke tåler kinnbena. Nå når trynet ikke tåler den korte luggen. Nå når trynet ikke henger på greip med det vanskeligste av alt.

Og likevel,
har jeg pinadø ikke bruk for deg. Jeg ser akkurat passe ut.
Tenk for en tragedie om alt hadde vært på kanal. Om alt hadde vært på det jevne. Om alt bare hadde vært perfekt.

Du
ville tatt din død av det.

Punktum.