Tre sekunder

Det var en sånn dag. I et sånt liv. Grytidlig var morningen og pulsen var så intenst tilstede. Pumpa. Pumpa. Grytidlig blått. Småkaos og klokka gikk. Kaffen. Jeg lurte hele tiden på om jeg fikk tid til kaffen og pussa tenna, men fant ikke klærne, jo jeg fant klær. Skjorter og bukser og en strømpe, før jeg kom på at det var sommer og herlighet. Mennesker som meg bruker ikke strømper på sommern og ødelegger sko mens man går. Går innmari mye, lange strekk, tre sekunder og det var nettopp det, denne morran var sånn. Tre sekunder. Hverken mer eller mindre og kjolen hang ikke i skapet. Det har den forsåvidt aldri gjort, men det var en sånn morning da den skulle hengt i skapet og musikken skulle spilt av seg selv. Filmmusikk. Bakteppe. Scenisk. Men alt var bare helt annet. En sånn morning i et sånt liv og endelig fikk jeg låst døra og begynte å lure på om jeg hadde huska og låse.
For det var sånn det var – jeg begynte å lure, ikke sant og da jeg stod i portrommet følte jeg at jeg hadde glemt nøkkelen og sprang opp igjen for å hente sigarettene, men kunne ikke finne lighteren. Skjerp deg, den er Rød – Ikke usynlig. Og den lå heller ikke på bordet og jeg prøvde å lene meg ut gjennom vinduet for det var der jeg hadde brukt den sist, for å huske hvor jeg la den, men jeg hadde ikke lagt den der og istedet la jeg merke til at i løpet av natta hadde noen bytta ut ei sandkasse med en snart-platting. Og jasså tenkte jeg, all planken og plutselig hang alt på greip av de små tingene i bakgården jeg hadde undra meg over. Og katta luska som vanlig mellom trærne. Og følelsen av at nå burde alt være i orden gjøv gjennom hjernen et lite sekund og jeg fant lighteren i veska uten å fatte det minste dugg av hvordan den kom dit. Og det var nettopp sånn det var det livet der. Pulsen. Halsende. Halv åtte enda klokka var ekstremt tett på ti midt på dagen og de tre sekundene stod ved lag og smekka døra igjen etter meg.

Og ut av portrommet, med låsen på vei til å vri om i den siste døra før asfalten ser jeg den samme dagen men tar ikke notis av at jeg ser den, for jeg lar den begynne og de tre sekundene varer og varer mens pulsen slår og alt blir ubevegelig stille for jeg kan ikke se for meg om jeg fiksa den kaffen eller ikke og tenker på plata på komfyren i stedet og kan ikke forstå at jeg ikke skrudde den av og gjorde jeg virkelig det? Men i et sånt liv kan du ikke forstå det, langt mindre vite og jeg holder nøkkelen i låsen og forsøker å se for meg retninga og det tar mer enn tre sekunder og jeg står og står mens pulsen og ingenting vil egentlig stanse så jeg må ta kontroll på frem og tilbake og det var da jeg skulle ønske at det bare kom en vegg i hjernen min.

En sånn vegg som bare stengte av. Lukka igjen. Uten fingerpirk og nøyaktig bare momentant,

men den veggen finnes ikke. Ikke når du trenger den. Da er den bare helt vanlig betong. Altfor porøs. Akkurat som ulven og de tre grisene eller noe sånt og den veggen må du lage selv og det var det som skjedde. jeg brukte de tre sekundene til å bestemme meg for veggen. Bom!
Og det tok vanvittig mye mer enn tre sekunder men det var det jeg hadde til rådighet da jeg slengte døra og forlot den. Den blå døra fikk bare stå igjen og la meg glemme det som var bak den og det siste jeg tenkte i den sammenheng var at jeg tidsnok får vite om kvartalet brant ned fordi jeg glemte den plata eller gjorde jeg det. Jeg som ikke engang hadde rukket å koke kaffe. Også var det glemt.

Men det var det det var, en sånn dag og resten av dagen var helt forskjellig men ganske tilstede på den måten. En merkelig puls i sola og et antall sigaretter til nok kaffe. Lite sosiale mennesker og få trikker – akkurat som tre sekunder, som du ikke rekker eller bare akkurat får ferten av som et blikk i løypa eller over lunsjen din og du glemmer de tre sekundene og kommer ikke på at det forsvant før det er veldig lenge siden det forsvant og da har det nesten blitt fint. Litt fint. Men ikke overvettes for det kan du ikke fordra, selv om euforiske ting kan være ganske sjarmerende og det er det du ser om kvelden når dagen har lagt seg og du skulle gjort det samme, men henger ut gjennom vinduet igjen og ser den plattingen som nå ikke lenger er bare en haug med plank. Du ser plattingen og husker pulsen og pumpinga og de tre sekundene fra tidligere og innser at du holder til i ditt eget kjøkken og ingenting brant ned. Nye ting ble ført opp istedet og den veggen du ønska deg som du måtte jobbe sånn med foran den blå døra, den veggen er borte nå, men den tok skikkelig lang tid å fikse opp, særlig når du bare hadde de tre sekundene. Også skjønner du.

Et eller annet med pusten helt ned i lungene eller er det inn i lungene og ikke ned, du skjønner at lungene og skuldrene og pulsen senker
tempo betraktelig
som setninger som ikke har komma
bare linjeskift
hurtige
men mer sakte
enn lange setninger med mange komma
og punktum
og øyelokket tar saktere sats
og strever ikke med å holde følge
og pulsen som snart forsvinner
og et nesten

før alt løser seg opp
i vann eller tanke
og pust

-
sekundering.