Jeg vet ikke, folkens

…men av og til savner jeg Kåre og Bola og Annenrangsmenneske. Av og til savner jeg å huske Pianomannen. Av og til savner jeg å bli elsket i fylla. Av og til savner jeg morgenrøden. Og kunståpningene. Og en tilfeldig jazzkonsert akkurat der.

Av og til savner jeg å søke kroppsspråket ditt. Av og til savner jeg å avvise det.
Jeg savner å kunne si akkurat nå, det som er – akkurat nå slik det er.

Vi hadde vært akkurat her, hadde jeg bare vært akkurat der.

- – -

Jeg skulle ønske jeg en dag fikk svare helt opriktig på det du spurte om den gangen. At du hadde fortalt meg den hendelsen akkurat nå. Istedetfor dengang da.
Jeg skulle ønske jeg følte meg fri nå, til å gå mot deg. Ta hånden din slik jeg alltid har ønsket å ta den. Jeg skulle ønske jeg kunne holdt kinnet ditt mot mitt, slik jeg ville du skulle oppleve det, da som nå. Jeg skulle ønske jeg kunne si hva som holder alt tilbake.

Jeg skulle ønske det hele ikke så ut som en drøm eller en evindelig romantisk tragedie. Jeg skulle ønske hjertet mitt banka svakere, så jeg slapp å la det gå forbi og at alle våre forbindelser ikke var så tette. Jeg skulle ønske alle de andre menneskene kunne forsvinne, for oss.

Legge håndflata mi ut mot deg, senke skuldrene og la hjertepusten min vise seg for deg. Jeg skulle ønske verden ikke var et fremmed sted. Jeg skulle ønske jeg fant ut av det. At jeg kom frem til at jeg elsket deg på den måten.

- – -

Jeg vet faktisk ikke – om jeg savner det hele. Jeg vet, bruddstykkene er vitale. Bruddstykkene er nesten alt, men de er ikke everything. De er det bestemte blikket, de er det håndslaget, det viktige ja og amen. De er det vedvarende.

- – -

Jeg tør ikke vite hvem du er nå. Jeg tør ikke vite hvilken eller hvem, jeg tør ikke vite hvor eller hvem. Jeg tør ikke vite hvorfor.

Jeg tør bare tenke at du er der, helt annerledes nå. Jeg tør bare å tenke at jeg ikke tør trosse alle konsekvenser, for å lete etter deg.

Jeg tør ikke se i noen retning.

- – -

Jeg holder opp bildet av deg. Det er mørkebrunt med gule kanter. Du ser desverre så tapt ut.

Og jeg beveger meg sakte, lenger inn i bakgrunnen.