Vann i en tørst verden

Jeg hører på regnet når det drypper. Når det faller. Faller. Faller.

Vinduet på kjøkkenet står åpent og jeg sitter i min egen verden langt, langt inne. Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg vet ikke hva tankene vil. Jeg spør ikke hvordan hjertet slår. Men jeg hører plutselig hvordan regnet drypper. Slenger seg litt mer enn ømt, over trekronene.

Den forlokkende raslingen der ute i bakgården rykker meg nærmere. Gir meg et sted. En tid på døgnet. Og en vilje.

Jeg går bare etter lyden og lener meg på skrå, ut av vinduet. og jeg hører på regnet når det drypper.

- – -

Hva om vi bare kunne ha det sånn for alltid? Se vannet. Alltid vite at det var der. Alltid vite at det kom. Lene oss til vannet og det kraftfulle i måten vannet alltid er med på å skape. En skapelse utover seg selv. Noe driftigere. Noe inspirerende. Noe tryggere.

Hva om vi aldri fryktet vannets skremmende egenskaper?

Hva om vi aldri tvilte?