Det er rart med de tulipanene, du.
I fjor lærte jeg at tulipaner er stauder. Jeg husker hvordan jeg ble inspirert av måten de liksom skøyt i været på. Og den litt vevre klorofyll-fargen som håpet seg ut i bakgården.
I år ser jeg på staudene igjen. Fra vinduet mitt ser de så forblåste ut.
Kan ikke huske at rødfargen var så blek, så melert og oppgitt. Kan ikke huske at vår-vindene fór så heftig med dem at de nesten ga opp, at de nesten ville begrave seg nedover i den rike jorda under dem.
Så rart.
Så rart at tulipanene er deg, et øyeblikk. Så rart at jeg ser dem slik jeg ser deg.
Viljesterk vakker.
Skjør styrke.
Bugnende begrensninger.
Varm vennlighet.
Kruttsterk kjærlighet.
Det var den éne tua med tulipaner der ute.
For jeg henger ut av vinduet for andre gang i kveld og det har stilna i bakgården; grillinga er over og naboens lillegutt skal sikkert krype under dyna ganske så snart (Å….de barna, hva er det med dem som rører så dypt i mennesket? Hva er det med dem som beveger meg så grunnleggende? Hva er det med barna jeg ikke får fatt på?). Merkelig nok registrerer jeg at avisa som ligger på hagebordet er ganske gammel. Solbleika.
Og jeg registrerer den andre tulipan-tua; fem meter unna den forrige. I en annen type jord eller?
Der har ingen knopper sprunget. Der har ingen halser gitt etter for vindene. Der har ingen blader bleikna.
Der står ei høyreist tue, nesten slik jeg husker, bare ennå grønnere. Dyp-grønn i halsen og bladene! Og jeg vet for visst; de er av samme slag!
Det er da det slår meg at jeg trengte det bildet idag. Den distingsjonen. Akkurat den bekreftelsen.
Det er sånn vi er: sterk og svak.
Avmakt og vilje.
Hjelpeløs og selvberga.
Anemi og sunnhet.
Irritasjon og fryd.
Motsatt og samtidig helt på kanal.
Men det beste er å ane driften. At noe driver videre på tross av.
På tross av sur vind. Sjøsprøyt.
På tross av brukne stiletthæler og rift i sjela.
På tross av natta lang og dagen gidder vi ikke snakke om.
På tross av.
Men det må jo være en grunn til det, må det ikke?

3 svar so far ↓
Queen of the night ;) // april 30, 2009 kl. 8:30 pm |
Som jeg trengte denne posten,
selv om telefoni gir det man ønsker og mere til.
(Håper du vet hvor fabelaktig du er, vakre menneske!)
glimtvis // april 30, 2009 kl. 8:55 pm |
Det er ren og skjær egoisme…jeg trengte den jeg óg :)
Det er bare så godt når noe manifesterer seg – gjerne før tanken får helt grep på det!
(give me more!)
BertaBeiben // april 30, 2009 kl. 11:21 pm |
Til mitt:
Hverdagsmirakel
Selv jeg som er nokså mysterievant,
og fortrolig med hulder og troll,
kunne nesten forsverge at dette er sant
som er hendt meg idag klokken 12.
Og mirakelet var at en blomstret tapet
av bedrøvelig, norsk industri
ble en have av groende virkelighet
i landet som engang skal bli.
Og en bordduk, brodert med almindelig garn,
ble en slette med stier av sølv,
hvor jeg så, like klart som et utsovet barn,
at en enhjørning gikk med sitt føll.
Et skjevt gammelt bord ble det flyvende bord:
Det var bare å sette seg opp!
Og jeg så at Guds jord er umåtelig stor,
men at himlen får plass i en kopp.
Et hverdagsmirakel: Har himlen for spøk
et minutt skjenket syn til en blind?
Det ble åpnet en dør. Kom en fe på besøk?
… Nei, det var bare du som kom inn.
- André Bjerke -