Fjorden, baby

Fjorden ut av vinduet.
Fjellet likeså.

Jeg husker jeg skrev noe om hjulkapsler og forsikringer på den tiden et barn ble født. Jeg husker jeg lengta mot himmel og hav. På tross av at begge deler lå der, rett utenfor vinduet mitt.
Fjorden, baby.

Fjorden skulle være vid og bred og føre ut. Ut, ut, ut.
Men den gjorde aldri det.
Fjorden baby, den lå helt innerst. Helt innerst inne i fjorden liksom.
Ikke at den var så grumsete, fra naturens side, men det var etpar fabrikk-lignende utslipp som lagde alger og kjemi i kvalmende forening, og når det noen ganger var tåke i tillegg kan du tenke deg til hvilke depresjoner som ikke trengte å bli bedt to ganger osv.

Fjorden, baby.
Fjorden var myra mi.

Myr ut i havgapet når vi hoppa fra stein og uti iskaldt. Når vi hylte det helsa bar i det vi dukka opp gjennom havflata. Iiiiik! Det var deilig. Iiiik! Det var godt. Iiiik! Det var. Fjorden baby.

Sjarken som noen eide. Kjelen med krutsterk kaffe. Pietistiske hormoner. Krøllete hår. Sjenerte.

Fjorden baby, var stedet jeg møtte alt. Alt jeg ikke ville møte igjen. Fjorden, der fjellet laga den mest presise konturen mot himmel’n – what so ever.

Det var bare det at du ikke så den.

Ikke når du kakka rullingsen din i skjortelomma. Du så den heller ikke da du helliget klassisk musikk som det eneste Gudelige eller snakka om himmelsk natur!
Ikke så du den da du satt på ei huske og ble tilbedt eller en annen gang, da det var du som ville tilbe. Og krangla du med mora di, løp du ut etter giftemål. Eller barn. Eller Volvo. Hva var det du løp etter?

Du så den jo ikke. Konturen mellom fjell og himmel.
Du så bare Fjorden baby.