Tørrskodd?

Det føles som å stå i et tørrlagt fossefall.

Jeg står der med bare ben og tynne klær. På en rødbrun hyllekant. Glatt av tidens vann. Er det derfor det er så tydelig at jeg er i et fremmed landskap?

En fremmed utsikt, som jeg egentlig ikke ser.
Jeg ser bare fargen på kanten jeg står på og formasjonene over meg: Ei ennå større hylle – fremad, ut i luften. Ut i verden? Den kaster seg ut slik vi er: Vektløse.

Jeg står i det tørrlagte fossefallet og venter på vannet som aldri kommer.

Stillheten er tilstede i form av fuglelyder og et eller annet knakk fra eldgammel stein. Det jeg står på er eldgammel grunn. I en eldgammel visdom. Og likevel klarer jeg ikke å lene meg til den; jeg har ikke erfart den selv.

Det er vanskelig å ikke vite når vannet kommer. Om vannet kommer.
Og hvordan det kommer.

Hva om det kommer i et bulder og et brak, som river meg overende?
Hvordan blir det om det kommer som dråpe etter dråpe, seigt og sakte, som uforløst regn?

Jeg har lyst til å gå fra hyllekanten. Søke oppover eller nedover i elveleiet. Ikke stå slik, fastbundet i en konstant venten. Jeg vil bare ut av dette.
Bade i kulpen. Svømme ut i havet.

Men kulpen og havet er annen manns eiendom.

Jeg savner tryggheten og kjærligheten.
Ser, lengselsfullt, hvordan de to svever milevis unna hverandre, i en sky.
Der oppe – Luftig…svømmende.

Og jeg når det ikke.