G L I M T V I S ; natteravn og morgendugg

Som oftest er det kroppen min som ikke står i stil med ansiktet mitt.

Det er i situasjoner når jeg kler meg opp etter noen glass vin sammen med mine elskelige. Vi skal noe. Vi er happy. Vi er forventningsfulle.

Da er det alltid kroppen som kommer i veien i det ellers skjønne speilbildet. Jeg mangler ikke perspektiver. Jeg kan se at kinnbena mine er noe. Noe eget.

O.s.v.

Men i dag altså. Det er SÅ stikk motsatt.
Jeg har funnet en gammel nyttårskjole OG funnet å bruke den på en helt ny og fresh måte. Jeg føler meg fin i fisken. Jeg har på en måte nesten hofter må vite.
Det relativt nye beltet er fint rundt det kritiske punktet.
Kjole-tunikaen i gardinstoff fra syttitalelt engang, passer helt perfekt, helt plutselig.

Også trynet på toppen.
Nei.

Jeg har et bånd rundt hodet. Det dekker den feilen klippen min ikke kan skjule.
Og jeg som skal ha fri en lang, lang helg.

Betyr det at jeg må sminke meg fet i flabben????

JAAAAAAAAAAAAAAAAAN THOMASsssss
HVOR ER DU NÅ??

Nå, når trynet mitt ikke tåler kinnbena. Nå når trynet ikke tåler den korte luggen. Nå når trynet ikke henger på greip med det vanskeligste av alt.

Og likevel,
har jeg pinadø ikke bruk for deg. Jeg ser akkurat passe ut.
Tenk for en tragedie om alt hadde vært på kanal. Om alt hadde vært på det jevne. Om alt bare hadde vært perfekt.

Du
ville tatt din død av det.

Punktum.

jeg henter frem bokstaver hele tiden. Setter de sammen slik at de henger på greip og fortsetter. Fortsetter helt inntil de stanser opp. Bremser brått. Veien går ikke lenger enn hit.

Jeg begynner på en mail. En bloggpost.
En prosatekst. Tre linjer i et dikt.
jeg begynner på en lang tirade til Tom Egeland som ikke sier annet enn at jeg er hjertens enig, bortsett fra. Jeg begynner på hvitvinsnotater og skriver at jeg har fri og nå skal jeg.
Det eneste jeg får til er å lage avtaler pr. sms. Halvveise avtaler som har et glidende klokkeslett. Hvilket lunsj jo er.

Glidende overganger.

Før alt bremser opp. Brått. Stille. Presist.
Ingenting får fortsette. Ikke du. Ikke du. Og ikke du.

Dere er så mange. Alle dere.
Alle dere som er verdt å si noe om.

Men jeg får ikke sagt det. Jeg får bare begynt. Uten en egentlig agenda, bare for å lette hjertet eller syne en sak, eller mene en sammenheng.
Men midt i det hele,
glemmer jeg hva jeg holdt på med.
Ikke sånn grunnleggende sett; jeg skriver jo. På tastaturet.
men jeg har glemt hvilken sammenheng perspektivene stod i.
Eller jeg har begynt å kjede meg ved dem.

Både perspektivene og sammenhengen. Og det er kan hende derfor det hele bråstopper. Jeg er kjed.
Like mye av meg selv.

Skulle gjerne snudd. Eller gått ut til siden.
Eller latt være å ta telefonen. Latt være å svare på sms. Latt være å tilby.
Latt være å komme selvfølgelig. Latt være å sitte der. Latt være å snakke. Latt være å holde den fordømtes hånd.

Men jeg kan ikke. Og det er det jeg ikke får formulert; hvorfor jeg ikke kan la være å holde av deg, menneske.

På denne tiden av året, skulle jeg skrevet om det å ligge i gresset og vifte med tærne. Jeg skulle skrevet om den første softisen og det første havbadet. Jeg skulle skrevet om det postkortet som dukka opp fra et sted langt borte fra. Jeg skulle skrevet om fremmede byer og arabisk kaffe.

Jeg skulle skrevet om en magedansers hofte. Om bling-bling og et høyt tårn. Jeg skulle skrevet om et bilde som bergtok meg eller om lyden fra høye hæler på gammel brosten.

Jeg skulle skrevet om en finger langs en ru brickstonewall.

Eller om lukten av klorofyll i Irland.

Eller om synet av blått vann i Igalo.

Morgenespresso.

Sommervind og appelsinjuice.

Parasoll og kyssing.

Dans.

Og enda mere til.

- - -

Jeg savner ordene, når de formerer seg til spesielle setninger. Jeg savner avsnittet. Og titlene.

- - -

Men hver eneste morgen har jeg likevel en liten stund i mitt eget tempo; vannet koker på kjøkkenet. Kaffen blir til på den lille presskanna. Og koppen står klar på bordet.

Den første kaffemunnen setter i gang systemet. Det aller viktigste punktet gjennom dagen; kaffen som trekker pannelappen til side og setter dagsorden.

Gjør meg klar til å gå ut i den lyse dags morgen.

MINNENE

Ta det med deg !
Det minste av grønt som har hendt deg
kan redde livet ditt en dag
i vinterlandet.

Et strå bare
et eneste blankt lite strå
fra sommeren i fjor
frosset fast i fonna,
kan hindre skredets
tusen drepende tonn i
å styrte utfor.

Hans Børli

Kickboksing har jeg faktisk vurdert i mange år.
Og alltid kommet like langt som i dag: hjemmesiden.

Jeg må si at jeg får en nennsom rynke i pannen av at det anses som forlokkende og et godt salgsargument å annonsere med:
“Kickboxing er utrolig morsomt, i tillegg til at det er veldig sosialt!”.

E-ehm?
Er det derfor folk driver med kampsport og sånt? Fordi de egentlig ikke har et liv. Sosialt liv.

Dessuten:
Jeg liker ikke Dolly Dimple’s, jeg simpelthen hater pappmasjéen fra Mc Donalds og jeg kan ikke fordra å måtte gå i tropp-formasjon gjennom en foajée, bare for å bivåne en eller annen drittfilm på kino.

…Prøvetime, takk.

Det nærmer seg lønningsdag og det går så innmari sakte. Og siden jeg for tiden ikke har konsentrasjon til å lese bøker(hvilket jeg egentlig ikke har hatt de siste fire årene…), så bedriver jeg ventetiden med dagdrømmerier.

Det er i og for seg ganske spennende, særlig når den bevisste dagdrømmen balanserer på den ubevisste drømmesfæren. Det skjer når musikken fader ut i bakgrunnen og jeg er så drømmende at trikken utenfor ikke skremmer meg opp i giv-akt.

Da glitrer det i diamanter. Jeg har fått hull i ørene og det må samtidig bety at jeg er godt gift, siden jeg i virkeligheten ikke har hull i ørene og har bestemt meg for at det skal jeg ikke ha før jeg får overrakt den såkalte “morgengaven”, som viser seg å være et sett med diamant-dobber, subtil i størrelsen; som av-og-på-knappen på fjernkontrollen omtrent.

Men altså,
det går kjappere mot lønningsdag enn mot brudevalsen, for å si det sånn, og mens jeg har dagdrømt meg nærmere, har jeg kommet frem til noe jeg vil unne meg: jeg trenger sårt litt pedikyr. Bena er slitne etter vinteren og har ikke fiksa overgangen fra sokker til naken, noe særlig bra.
Håret er ganske slitt og utvokst. Det hadde trengt en presisering, en mer tydelig shape slik at man kanskje så at det faktisk var en hockey-sveis det skulle ligne på.
Til syvende og sist har jeg tenkt at ryggen min hadde trengt en skrubb. Eller en shine’ings. Noe aromatisk for eksempel. Men ikke noe som har med nåler eller kopper å gjøre. Jeg er ikke syk.

Også kom den geniale idéen, basert på at jeg er ufattelig nysgjerrig på den der Jan Thomas. Ja, han i Parkveien. Han butox. Han sunn-helsedrikk-pluss-eggeplomme-eller-var-det-eggehviten? Han litt søte. Han der energiske bam-bam-skal-lage-hit-med-lenealeksandra-eller-hvem-det-var. Han mot Janteloven. Han rett fra Hollywood.

Han med eget, fasjonabelt studio. Tilfeldigvis rett ved der jeg bor.

Jeg tenkte at jeg kanskje kunne få unna alt i en smell. Kanskje JanThomas Studio kunne gi alt i en pakke?
Vel, siden det var skjønnhetspleie jeg var ute etter, sier det seg selv at jeg ikke var særlig lysten på å troppe opp i beste “sendetid”, face to face med mer enn velpleide mennesker i sin beste alder sikkert, for å spørre på stotrende nordnorsk om hva studioet kunne tilby av det jeg var ute etter.
Så jeg tenkte at jeg fikk sjekke priser og tilbud og alternativer over verdensveven.

Og det er her jeg lar meg forbause aller mest. Hvorfor i all verden har ikke et fasjonabelt studio prioritert å få ei hjemmeside opp å gå? Og kom ikke her å si at de har kunder nok og ikke trenger å annonsere osv. Et fasjonabelt studio med respekt for seg selv, har hjemmeside.
Om ikke annet så iallefall for profesjonalitetens skyld.

. . .

Så fort kan man altså bli revet ut av dagdrømmens gyldne estetikk. Ikke en gang Jan Thomas får det til helt ut til fingerspissene, gitt.
Og jeg, jeg blir vel å valse rundt litt sånn røff i kantene kan man si. Om ikke annet: what you see is what you get. Og någet attåt, seff.

- det er bare best.
Best i hele verden på en regntung torsdag.
Best i hele verden på en regntung torsdag som føles som begynnelsen av ei ny uke.

Best i hele verden fordi.
Fordi du er vanvittig heldig som har folkene dine.
Fordi du er vanvittig uheldig heldig som har alle tankene i det abstrakte landskapet du aldri kommer til å forstå. Fordi du godtar. Og fordi du elsker regn.
Fordi du er levende.

Fordi du var i går. I dag en annen. I morgen vet du nada om.

Fordi smerten ikke er vedvarende. Og aldri har vært det.
Fordi den fikk farge lykken.
Fordi du ikke vet hva lykken er.
Fordi du bare senser den.

Fordi et kort sekund.
Fordi klemmen.
Fordi det ordet.

Fordi alt det andre som ligger omkring. Når det gror.

Fordi minner. Fordi en sky. Fordi et katteblikk.

Det er bare best i verden når melankolien begraver seg i sin bror, Tilfredsheten.

WOW!

Det kan hende du ikke ser det før etterpå. Opplever det i et slags repeat-øyeblikk. Ser det slik det var. Eller slik det kunne ha vært.
Etterpå kan du få en følelse av at du kanskje ikke rakk å føle etter mens det stod på, eller rett og slett vek unna for følelsene som lå der, under overflata sammen med deg - som å holde pusten lengst mulig under vann; går du glipp av alt som skjer under vannflata, bare fordi du fokuserer på å holde pusten?

Etterpå, når du treffer brytningen mellom vannet og lufta, når du har dratt ny og levende luft gjennom lungene og spredt det ut i blodet - da er du klar for å finne ut hva du i virkeligheten opplevde. Kanskje.

Var det et skjær av solstråler gjennom dypet?
Kom en vannmanet flytende i din retning?

Og det er alle disse retningene som får deg til å starte prosessene. Tankene sneier gjennom drøm og virkelighet. Plutselig er helheten, måten du orienterer deg på, selvgående. Huden begynner å huske hvordan vannet favnet omkring den: En berøring. Et blikk. Eller et rykk over nesevingen.

Det er måten to mennesker møtes på. Det tette rommet som ikke kan finnes sammen med andre - vi skaper alle egne rom i hverandre. Disse rommene kan vi utvide eller begrense, avhengig av fortegn som positivt/negativt, lyst/mørkt, varmt/kaldt. Vi balanserer på nærhet, kjærlighet og avstand. Kanskje.

Og etterpå, etterpå sender vi hukommelsesbildene gjennom lyset fra hjerne og hjerte. Vi ser det vi ikke så. At svakheten var sterk og motsatt. At varmen var kald. At det rikitige kunne vært feil. Og at svarene stilte egne spørsmål.

- - -

Jeg har gjort det igjen og igjen. Ikke alltid like bevisst. Oftest har dette repeat-øyeblikket bare tvunget seg på. Strukket i følelser, bilder og argumenter.

Slik blir vi sittende igjen med et slags storyboard i hendene. En tegneserie med grafikk så tilnærma det virkelige, at du tror på det. Lever deg inn i fortellingen.
Du kan se detaljen ved treet i bakgrunnen, når det slipper et nesten vissent blad, mens rommet mellom deg og det andre mennesket enten innskrenker seg eller fylles ut. Passepartoutet er utenfor øyets rekkevidde!

- - -

Hvordan kan man la være å føle kjærlighet for livet?
Disse uendelige rommene. Disse talløse møtene. Disse evigvarende sekundene.
Alt dette som legger seg lag på lag i måten du lever på. Måten du er deg. Måten du vil forandre deg på. Alt dette som også får deg til å krype under dyna, gjemme deg innerst i skogen trekke for og søke dypere inn i fortvilelsen.

Hvordan kan man la være å føle kjærlighet for livet?
På tross av alt som ikke går ut i pluss. Ikke finner balanse. På tross av alt som skrenser utfor veien. Som knuser det som vokser. Eller tar livet fra det som akkurat hadde fått det.

Hvordan kan man la være å føle kjærlighet for livet, når det hele tiden dreier seg om å balanserer mellom godt og ondt?

Det er dette spørsmålet jeg ikke finner svar på, men som jeg innbiller meg ligger gjemt i hvert av de rommene som har oppstått mellom meg og de andre. Alle vennskapene. Alle bruddene. Alle klemmene og alle kranglene. Alle svik og all trofasthet. All gråten og all latteren.
Og jeg er klar over at det er et ganske romatisk syn på selve tilværelsen, men romantikken tar fatt i de ytterste kontrastene; William Turners mange malerier av storhavets storm og den lille skuta i bildet, som likevel søker mot landjorda.

Og når vi trygt rekker land, eller treffer brytningen mellom vannflata og lufta, slik jeg begynte - det er her de egentlige prosessene begynner: repeat. Er det ikke da den virkelige redselen kan slå deg ut?

Beggin’ for more!

All kjærligheta som glapp ut av hendern på dæ - kor lemna den dæ?

Kan du huske en sekvens?
Nåkka oppriktig?
Et snev av noe virkelig tilstede?

Ikke sikkert du får det til. Det kan være vanskelig å hente det opp. Fra minnet.
Det kan komme ei skjelving. Det kan komme et rykk.

Du kan sitte sammen med noen. Du kan være mutters aleina.
Uansett kan det virke skremmanes; at du lot det fare.

Det vakreste du til da hadde opplevd.
Det næreste du hadde vært dæ sjøl.
En type oppriktighet du aldri hadde trudd på; den som mangla ord med konsonanta.
Det lå ikke et trøkk på riktig stavelse. Det lå ikke et dytt i riktig retning.

Det bare va tilstede. Og du slapp det.

- - -

Plutselig høre du lyden av arktisk igjen. Ser skjeggstubban. Ane holdninga i kroppen. Den bestemte svaien. Den måten å gå på. Den veien å svinge fra.

Du står aleina i det arktiske rommet. Ka nu det måtte bety.

- - -

Kohib - musiker som skaper noe.
Musikk som får meg til å skape nye omgivelser for tankene mine. Musikk som får tankene mine til å by kroppen opp til dans. Arktisk dans.

Av og til blir jeg så ufattelig happy av å være meg selv!

Sånn er settinga:
Drittkjerring av en kollega som klarer å slite psyken og gløden og engasjementet mitt helt, helt, helt bunnskrapt; jeg går over slottsplassen med geipen ut. Barna irriterer meg. Skoene foran meg kunne ikke vært styggere. Bladverket har falma og når jeg kommer hjem og ser meg i speilet, gjør det (om mulig) dagen min enda verre: Fy bannskap så schtøgg jeg er i dag.

Jeg blir så deppa at jeg burde lagt meg ned. Gravd meg under dyna. Men det er jo så himla varmt her i byen at dyna er pakka bort for sommeren, så det nytter jo ikke.

Jeg går ut av badet og inn i stua. Der venter min egen lille overraskelse. Jeg hadde glemt at jeg hadde flytta på møblene og vaska gulv og dandert et stilleben av en karaffel, noen lys og et betydningsfullt, grafisk trykk.
Sporenstreks går jeg mot stereoanlegget og setter på no’ radio-musikk fra Berta Beiben: “what goes around…comes around” og bestemmer meg for å skifte ham, siden jeg bare MÅ i butikken for å handle mat. Alle skap er renska av utmatta sommerdager; det finnes ikke så mye som en knekt spaghetti i et hjørne.

Det er her det skjer. Det som er mitt enkle liv, mitt enkle vesen og min enkle filosofi: jeg kler på meg en kjole og alt er forandret.

Jeg kledte av meg de sumpete vibbene fra tidligere. Jeg kledte på meg de vellystige vibbene som lå i et skap og godgjorde seg. Jeg tar det hele i bruk. Og jeg har ikke lenger avskalla negellakk. Jeg er igjen på kanal. Tilbake til det jeg egentlig er.

Og etterpå, altså nå, blir jeg bare så ufattelig happy av at jeg er slikt et enkelt vesen for meg selv å ha med å gjøre!

Anse dagens selvforherligende betroelse for DONE!
amen