G L I M T V I S ; natteravn og morgendugg

Entries categorized as ‘Uncategorized’

Gave

oktober 12, 2009 · Skriv en kommentar

Is our secret safe tonight
And are we out of sight
Will our world come tumbling down?
Will they find our hiding place
Is this our last embrace
Or will the world stop caving in?

It could be wrong
Could be wrong
But it should’ve been right
It could be wrong
Could be wrong
To let our hearts ignite
It could be wrong
Could be wrong
Are we digging a whole
It could be wrong
Could be wrong
This is out of control
It could be wrong
Could be wrong
It can never last
It could be wrong
Could be wrong
Must erase it fast
It could be wrong
Could be wrong
But it could’ve been right
It could be wrong could be

Love is our resistance
They’ll keep us apart they wont stop breaking us down
Hold me
Our lips must always be sealed

If we live our life in fear
I’ll wait a thousand years
Just to see you smile again
Kill the prayers for love and peace
You’ll wake the thought police
We can’t hide the truth inside

It could be wrong
Could be wrong
But it should’ve been right
It could be wrong
Could be wrong
To let our hearts ignite
It could be wrong
Could be wrong
Are we digging a whole
It could be wrong
Could be wrong
This is out of control
It could be wrong
Could be wrong
It can never last
It could be wrong
Could be wrong
Must erase it fast
It could be wrong
Could be wrong
But it could’ve been right
It could be wrong could be

Love is our resistance
They’ll keep us apart they wont stop breaking us down
Hold me
Our lips must always be sealed

The night has reached his end
We can’t pretend
We must run
We must run
It’s time to run

Take us away from here
Protect us fron further harm
RESISTANCE…

MUSE – The resistance

Kategorier: Uncategorized
Tagget:

Fargeløst

oktober 12, 2009 · 1 kommentar

Sånn er det å ikke se noe i farger.

Trærne.
Det er ingenting å si om trærne, annet enn at de blir eldre. De også.

Fuglene.
Det er ingenting å si om fuglene, annet enn at de blir eldre. De også.

Sjelene.
Det er ingenting å si om sjelene, annet enn at de eldes.

Så lite vise vi er, vi mennesker.
Uten farge har vi så hård hud. Vi har så sylskarpe spydspisser. Og blikket vårt er uendelig, slik alle ord til syvende og sist er avmektig hule.

Ensomhet er det største hulrom.
Kjærlighet er den dypeste avgrunn.
Vennskap er det strengeste fengsel.

image002

Kategorier: Uncategorized
Tagget:

Tørrskodd?

oktober 12, 2009 · 1 kommentar

Det føles som å stå i et tørrlagt fossefall.

Jeg står der med bare ben og tynne klær. På en rødbrun hyllekant. Glatt av tidens vann. Er det derfor det er så tydelig at jeg er i et fremmed landskap?

En fremmed utsikt, som jeg egentlig ikke ser.
Jeg ser bare fargen på kanten jeg står på og formasjonene over meg: Ei ennå større hylle – fremad, ut i luften. Ut i verden? Den kaster seg ut slik vi er: Vektløse.

Jeg står i det tørrlagte fossefallet og venter på vannet som aldri kommer.

Stillheten er tilstede i form av fuglelyder og et eller annet knakk fra eldgammel stein. Det jeg står på er eldgammel grunn. I en eldgammel visdom. Og likevel klarer jeg ikke å lene meg til den; jeg har ikke erfart den selv.

Det er vanskelig å ikke vite når vannet kommer. Om vannet kommer.
Og hvordan det kommer.

Hva om det kommer i et bulder og et brak, som river meg overende?
Hvordan blir det om det kommer som dråpe etter dråpe, seigt og sakte, som uforløst regn?

Jeg har lyst til å gå fra hyllekanten. Søke oppover eller nedover i elveleiet. Ikke stå slik, fastbundet i en konstant venten. Jeg vil bare ut av dette.
Bade i kulpen. Svømme ut i havet.

Men kulpen og havet er annen manns eiendom.

Jeg savner tryggheten og kjærligheten.
Ser, lengselsfullt, hvordan de to svever milevis unna hverandre, i en sky.
Der oppe – Luftig…svømmende.

Og jeg når det ikke.

Kategorier: Uncategorized
Tagget: ,

Overgang

oktober 8, 2009 · Skriv en kommentar

fra nrk

Det er iskaldt i byen nå. Hver eneste morgen ut av dyna er iskald.
Tærne stivner og gjespen sitter innmari langt inne.
Sola skrår enda skjevere inn over husveggen – du ser den har lyst å dra inn strålene.
Men den må. Den må stråle.

Hadde du bare orka. Hadde du bare sett hvordan alt dette kom til å ende.

- – -

Sånne smale øyne som det du har.

Sånne milde hender.

Sånne omsorgsfulle tanker.

Sånne som dere.

Kategorier: Uncategorized
Tagget: ,

Fjorden, baby

september 16, 2009 · 2 Kommentarer

Fjorden ut av vinduet.
Fjellet likeså.

Jeg husker jeg skrev noe om hjulkapsler og forsikringer på den tiden et barn ble født. Jeg husker jeg lengta mot himmel og hav. På tross av at begge deler lå der, rett utenfor vinduet mitt.
Fjorden, baby.

Fjorden skulle være vid og bred og føre ut. Ut, ut, ut.
Men den gjorde aldri det.
Fjorden baby, den lå helt innerst. Helt innerst inne i fjorden liksom.
Ikke at den var så grumsete, fra naturens side, men det var etpar fabrikk-lignende utslipp som lagde alger og kjemi i kvalmende forening, og når det noen ganger var tåke i tillegg kan du tenke deg til hvilke depresjoner som ikke trengte å bli bedt to ganger osv.

Fjorden, baby.
Fjorden var myra mi.

Myr ut i havgapet når vi hoppa fra stein og uti iskaldt. Når vi hylte det helsa bar i det vi dukka opp gjennom havflata. Iiiiik! Det var deilig. Iiiik! Det var godt. Iiiik! Det var. Fjorden baby.

Sjarken som noen eide. Kjelen med krutsterk kaffe. Pietistiske hormoner. Krøllete hår. Sjenerte.

Fjorden baby, var stedet jeg møtte alt. Alt jeg ikke ville møte igjen. Fjorden, der fjellet laga den mest presise konturen mot himmel’n – what so ever.

Det var bare det at du ikke så den.

Ikke når du kakka rullingsen din i skjortelomma. Du så den heller ikke da du helliget klassisk musikk som det eneste Gudelige eller snakka om himmelsk natur!
Ikke så du den da du satt på ei huske og ble tilbedt eller en annen gang, da det var du som ville tilbe. Og krangla du med mora di, løp du ut etter giftemål. Eller barn. Eller Volvo. Hva var det du løp etter?

Du så den jo ikke. Konturen mellom fjell og himmel.
Du så bare Fjorden baby.

Kategorier: Uncategorized

En gave av de betydningsfulle

mai 3, 2009 · 2 Kommentarer

Hverdagsmirakel

Selv jeg som er nokså mysterievant,
og fortrolig med hulder og troll,
kunne nesten forsverge at dette er sant
som er hendt meg idag klokken 12.

Og mirakelet var at en blomstret tapet
av bedrøvelig, norsk industri
ble en have av groende virkelighet
i landet som engang skal bli.

Og en bordduk, brodert med almindelig garn,
ble en slette med stier av sølv,
hvor jeg så, like klart som et utsovet barn,
at en enhjørning gikk med sitt føll.

Et skjevt gammelt bord ble det flyvende bord:
Det var bare å sette seg opp!
Og jeg så at Guds jord er umåtelig stor,
men at himlen får plass i en kopp.

Et hverdagsmirakel: Har himlen for spøk
et minutt skjenket syn til en blind?
Det ble åpnet en dør. Kom en fe på besøk?
… Nei, det var bare du som kom inn.

- André Bjerke -

Kategorier: Uncategorized
Tagget: ,

Almost done

mai 1, 2009 · 2 Kommentarer

Jeg tenker i duse farger nå.
Duse farger har ikke stress i seg. Ingen hyperaktivitet.
Duse farger fullfører seg ikke i en effektiv hastighet med stående ovasjoner til gevinst.
Duse farger flyter over i hverandre. Sakte. Mildt.

De har en egen evne til å lokke frem en form for behag; lar øyet hvile i en sky som stadig og nærmest usynlig er i forandring. Slikt sett er øyet i konstant aktivitet for å fange forandringen, samtidig som det hviler.
Altså ikke påtagende krevende, men likevel ikke helt uten karakter.
De duse fargene er undervurdert; smooth smartness.

De duse fargene lå som et filter i alle rommene i dag.
Rotet og skiten og hybelkaninene virket mindre skremmende å ta fatt på. Filteret bleika det hele slik at det så mindre krevende ut, ja nærmest tiltalende. Akkurat som popmusikk kan være av og til. Morten Abel, f.eks. Smooth smartness. Ikke krevende ved første treff, men smyger inn setninger og rytme-endringer i en taktfast, dus form som til syvende og sist gjør at du blir hengende ved…lik det øyet som hviler i skyen.

Jeg vet ikke hvor jeg begynte.
Det er bare tydelig at jeg var underveis. Sakte og mykt, nærmest i en form for behag.
Og det store rommet med lysekronen, fikk sin opprinnelige form tilbake. Den smale hallen fikk begrense seg med hvite lister, slik det alltid har vært ment. Og ut mot bakgården strakk vinduene seg utover, utover. På samme måte som sola fikk stråle inn.

De duse fargene former tankene mine nå. Former måten jeg skal smøre meg niste på. Former måten jeg skal erobre parken på. Og de duse fargene former reaksjonene mine i det jeg skal innse at jeg har brukt halve dagens solskinn til innedørs-aktiviteter.

Snart klar.

Kategorier: Uncategorized
Tagget: , , ,

Når du er pjusk

april 30, 2009 · 3 Kommentarer

Det er rart med de tulipanene, du.

I fjor lærte jeg at tulipaner er stauder. Jeg husker hvordan jeg ble inspirert av måten de liksom skøyt i været på. Og den litt vevre klorofyll-fargen som håpet seg ut i bakgården.

I år ser jeg på staudene igjen. Fra vinduet mitt ser de så forblåste ut.
Kan ikke huske at rødfargen var så blek, så melert og oppgitt. Kan ikke huske at vår-vindene fór så heftig med dem at de nesten ga opp, at de nesten ville begrave seg nedover i den rike jorda under dem.

Så rart.

Så rart at tulipanene er deg, et øyeblikk. Så rart at jeg ser dem slik jeg ser deg.

Viljesterk vakker.
Skjør styrke.
Bugnende begrensninger.
Varm vennlighet.
Kruttsterk kjærlighet.

Det var den éne tua med tulipaner der ute.

For jeg henger ut av vinduet for andre gang i kveld og det har stilna i bakgården; grillinga er over og naboens lillegutt skal sikkert krype under dyna ganske så snart (Å….de barna, hva er det med dem som rører så dypt i mennesket? Hva er det med dem som beveger meg så grunnleggende? Hva er det med barna jeg ikke får fatt på?). Merkelig nok registrerer jeg at avisa som ligger på hagebordet er ganske gammel. Solbleika.

Og jeg registrerer den andre tulipan-tua; fem meter unna den forrige. I en annen type jord eller?
Der har ingen knopper sprunget. Der har ingen halser gitt etter for vindene. Der har ingen blader bleikna.
Der står ei høyreist tue, nesten slik jeg husker, bare ennå grønnere. Dyp-grønn i halsen og bladene! Og jeg vet for visst; de er av samme slag!

Det er da det slår meg at jeg trengte det bildet idag. Den distingsjonen. Akkurat den bekreftelsen.
Det er sånn vi er: sterk og svak.

Avmakt og vilje.
Hjelpeløs og selvberga.
Anemi og sunnhet.
Irritasjon og fryd.

Motsatt og samtidig helt på kanal.

Men det beste er å ane driften. At noe driver videre på tross av.
På tross av sur vind. Sjøsprøyt.
På tross av brukne stiletthæler og rift i sjela.
På tross av natta lang og dagen gidder vi ikke snakke om.

På tross av.

Men det må jo være en grunn til det, må det ikke?

Bildet er tjuvlånt fra josimo! Fantastiske bilder der i gården - sjekk det ut!!

Bildet er tjuvlånt fra josimo! Fantastiske bilder der i gården - sjekk det ut!!

Kategorier: Uncategorized
Tagget:

Fredags-toner

april 30, 2009 · Skriv en kommentar

Bakgården lever!
Det grilles allerede!
Det kjøres med fjernstyrt bil!
Det blunkes til hils!
Det snakkes!

Det leves.

“Guttan har inntadd bakgår’n våres! Yeah!”

Kategorier: Uncategorized
Tagget: , ,

Abstrakte linjer søtsennep i farta!

april 27, 2009 · 3 Kommentarer

Å være i farta kan være så mangt. Å stå på farten. På vei liksom.
Men det er relativt, har jeg merka, for jeg kan stå i farta i veldig god tid. På førehand så og seie.

Jeg kan stå i farta når jeg forholder meg til vaskemaskinen. Det vil gjerne si en og en halv time, minst.
Jeg kan stå i farta når jeg forholder meg til gudstjenesten. Det vil gjerne si en hel dag, omtrent.
Og jeg kan stå i farta når jeg forholder meg til avtaler. Halvveise sådanne. Og da kan jeg egentlig stå i farta et helt liv…

Søndag ble en sånn dag. Ikke bare dobbel, men trippel i farta, i og med at jeg forholdt meg til alle ovennevnte punkter…søndag, søndag, du godeste søndag!

Såh, til det dette egentlig er: matblogg igjen. Fortsatt uten bilder. Men med undertittelen: mat for folk i farta.

Entrecôte-kjøtt i strimler, jasminris og eksempelvise grønnsaker

Kjøttet hadde du garantert tenkt å kulinere dagen før, men det ble helt sikkert ikke noe av det, av forskjellige årsaker. Sannsynligvis at modusen var på helt andre breddegrader. dagen før hadde du kanskje meska deg med tortillas og dip til forrett, cola mellom måltidene og tunfisk ala nudels attåt.
Ergo kjøttet lå deilig mørna i kjøleskapet.

Ingen ris fra før, sier du? Neppe noen krise, da jasminrisen har en effektiv koketid på tolv minutter – her gjelder det å raska på!
Spar et par minutter på å la jasminrisen hvile i kaldt vann; dra ut det velkjente brokkoli-hodet, no’ løk og litt sopp. Uvisst hvorfor, men jeg lot bare paprikaen ligge.

Her har du egentlig ikke tid til å finhakke grønnsakene, men en viss form for estetikk klarer du å etterstrebe; I denne retten blir løken mest perfekt i store, firkantede “flak”, opp mot to gange to cm, faktisk.
Brokkolien er uansett fin som den er – alltid, men den praktiske biten blir lettere om det store hodet blir delt i noen noget mindre…

Hiv risen oppi vannet som du satte på kok før du choppa veggis. Legg på lokk, om det står det på rispakken.

Så til entreôte-kjøttet.
En kjedelig sak sånn helt med det samme. På grunn av alle de rare fett-trevlene, fett-trådene, fett-revnene – ja, de der rare fett-greiene som kranser midt i biffen!
Men, poenget er at når du har fjerna dette, helt eller delvis(smak og behag…kjøtt har som oftest godt av litt fett), slice’a det opp i passe digge biter du kan tygge i og begynt fresinga i din tilmålte mengde smør…så kan du nesten se hvor godt entrecôte-kjøtt gjør seg i strimler. Sa jeg det? Skjær kjøttet i strimler. Type i kjøttfibrenens retning. Og om du ikke forstår det, så drit i det – kjøttet smaker godt lell.

La det bruse i panna. Lukk kjøttsaftene inn i kjøttet liksom. Og når det bruser som best i den romslige panna, kikker du lett mot venstre, for det er fortrinnsvis der den beste delen av kjøkkenbenken befinner seg!
Der skimter du o’ heilaga søtsennep.

Dra søtsennepen i abstrakte linjer over kjøtt-strimlene, til du selv anser det for passe. Ikke se på fargen, for den kan virke noe trist. Dér har søtsennepen forbedringspotensial!
Make it real. La kjøttet føle seg smooth sammens med søtsennepen og i det samme tar du en thailandsk østersaus, som jeg desverre ikke kan gjengi navnet på, all den tid jeg ikke behersker thaitungetale skriftlig, og heller på – i hakkete drøss, hvilket tilslutt vil tilsvare to-tre spiseskjeer.

Underveis fant du sikekrt anledning til å choppe den forbaska hvitløken som skal i alt. Av gammel vane gjerne, så det går an å droppe det. Men, har du choppa hvitløken er det nå dags og drysse over.

Litt mer brusing. Og litt til.

Så tar du no vann i samme panna. Vanskelig å si noe om mengde, så det er vel best å prøve seg frem. Meninga er nok at det skal utvikle seg til en form for saus, rett før du hiver veggisene oppi gryta.
Også trenger du sikkert litt mer vann underveis. Sopp suger no infernalsk med veske!

Jeg tar det for gitt at du underveis har pepra og salta på din egen måte – for det må til. Stort sett alltid. Og har du ennå ikke gjort det så er det virkelig på tide. Nå!

Legg frem en type dyptallerken, gjerne en serviett og et spiseredskap(det er moro og over måte ekstravagansa å benytte pinner sånn helt for deg selv. I farta, liksom).
Det er ikke lenge til det er servert!

Splætt en dæsj ketchup. Kanskje to. Dryss en knivsodd sukker eller to over. Og et strøss med uunnværlig jallacurry-powder, etter dagsformen. Kok det inn og la vannet i krana renne godt ut i vasken.

Fyll en karafell med iskaldt vann, stjerneisbiter og ei agurkskive om du har det for hånden.
Også rydder du bordet i den delen du har tenkt å oppholde deg, se på klokka og bli storførrfær over at det tok drøye femten minutter å mekke mat for mons.

Dander ris i den type dyptallerken du har og legg kjøttmat med grønnsaker over risen. Vær raus med “sausen” og kom og sett deg!

Mat i farta. Folk i farta. Sennep.
Alt er relativt.
Men mat er mat, hva?

(erfarte at det hjalp på smaken at jeg tenkte på husmannskost, shop-suey og natur underveis. Hmmm…men ikke fordi det smakte noen av delene)

P.S. Husk å helle vann i glasset, fra karaffelen, når du setter deg til bordet.

Kategorier: Uncategorized
Tagget: