Å være i farta kan være så mangt. Å stå på farten. På vei liksom.
Men det er relativt, har jeg merka, for jeg kan stå i farta i veldig god tid. På førehand så og seie.
Jeg kan stå i farta når jeg forholder meg til vaskemaskinen. Det vil gjerne si en og en halv time, minst.
Jeg kan stå i farta når jeg forholder meg til gudstjenesten. Det vil gjerne si en hel dag, omtrent.
Og jeg kan stå i farta når jeg forholder meg til avtaler. Halvveise sådanne. Og da kan jeg egentlig stå i farta et helt liv…
Søndag ble en sånn dag. Ikke bare dobbel, men trippel i farta, i og med at jeg forholdt meg til alle ovennevnte punkter…søndag, søndag, du godeste søndag!
Såh, til det dette egentlig er: matblogg igjen. Fortsatt uten bilder. Men med undertittelen: mat for folk i farta.
Entrecôte-kjøtt i strimler, jasminris og eksempelvise grønnsaker
Kjøttet hadde du garantert tenkt å kulinere dagen før, men det ble helt sikkert ikke noe av det, av forskjellige årsaker. Sannsynligvis at modusen var på helt andre breddegrader. dagen før hadde du kanskje meska deg med tortillas og dip til forrett, cola mellom måltidene og tunfisk ala nudels attåt.
Ergo kjøttet lå deilig mørna i kjøleskapet.
Ingen ris fra før, sier du? Neppe noen krise, da jasminrisen har en effektiv koketid på tolv minutter – her gjelder det å raska på!
Spar et par minutter på å la jasminrisen hvile i kaldt vann; dra ut det velkjente brokkoli-hodet, no’ løk og litt sopp. Uvisst hvorfor, men jeg lot bare paprikaen ligge.
Her har du egentlig ikke tid til å finhakke grønnsakene, men en viss form for estetikk klarer du å etterstrebe; I denne retten blir løken mest perfekt i store, firkantede “flak”, opp mot to gange to cm, faktisk.
Brokkolien er uansett fin som den er – alltid, men den praktiske biten blir lettere om det store hodet blir delt i noen noget mindre…
Hiv risen oppi vannet som du satte på kok før du choppa veggis. Legg på lokk, om det står det på rispakken.
Så til entreôte-kjøttet.
En kjedelig sak sånn helt med det samme. På grunn av alle de rare fett-trevlene, fett-trådene, fett-revnene – ja, de der rare fett-greiene som kranser midt i biffen!
Men, poenget er at når du har fjerna dette, helt eller delvis(smak og behag…kjøtt har som oftest godt av litt fett), slice’a det opp i passe digge biter du kan tygge i og begynt fresinga i din tilmålte mengde smør…så kan du nesten se hvor godt entrecôte-kjøtt gjør seg i strimler. Sa jeg det? Skjær kjøttet i strimler. Type i kjøttfibrenens retning. Og om du ikke forstår det, så drit i det – kjøttet smaker godt lell.
La det bruse i panna. Lukk kjøttsaftene inn i kjøttet liksom. Og når det bruser som best i den romslige panna, kikker du lett mot venstre, for det er fortrinnsvis der den beste delen av kjøkkenbenken befinner seg!
Der skimter du o’ heilaga søtsennep.
Dra søtsennepen i abstrakte linjer over kjøtt-strimlene, til du selv anser det for passe. Ikke se på fargen, for den kan virke noe trist. Dér har søtsennepen forbedringspotensial!
Make it real. La kjøttet føle seg smooth sammens med søtsennepen og i det samme tar du en thailandsk østersaus, som jeg desverre ikke kan gjengi navnet på, all den tid jeg ikke behersker thaitungetale skriftlig, og heller på – i hakkete drøss, hvilket tilslutt vil tilsvare to-tre spiseskjeer.
Underveis fant du sikekrt anledning til å choppe den forbaska hvitløken som skal i alt. Av gammel vane gjerne, så det går an å droppe det. Men, har du choppa hvitløken er det nå dags og drysse over.
Litt mer brusing. Og litt til.
Så tar du no vann i samme panna. Vanskelig å si noe om mengde, så det er vel best å prøve seg frem. Meninga er nok at det skal utvikle seg til en form for saus, rett før du hiver veggisene oppi gryta.
Også trenger du sikkert litt mer vann underveis. Sopp suger no infernalsk med veske!
Jeg tar det for gitt at du underveis har pepra og salta på din egen måte – for det må til. Stort sett alltid. Og har du ennå ikke gjort det så er det virkelig på tide. Nå!
Legg frem en type dyptallerken, gjerne en serviett og et spiseredskap(det er moro og over måte ekstravagansa å benytte pinner sånn helt for deg selv. I farta, liksom).
Det er ikke lenge til det er servert!
Splætt en dæsj ketchup. Kanskje to. Dryss en knivsodd sukker eller to over. Og et strøss med uunnværlig jallacurry-powder, etter dagsformen. Kok det inn og la vannet i krana renne godt ut i vasken.
Fyll en karafell med iskaldt vann, stjerneisbiter og ei agurkskive om du har det for hånden.
Også rydder du bordet i den delen du har tenkt å oppholde deg, se på klokka og bli storførrfær over at det tok drøye femten minutter å mekke mat for mons.
Dander ris i den type dyptallerken du har og legg kjøttmat med grønnsaker over risen. Vær raus med “sausen” og kom og sett deg!
Mat i farta. Folk i farta. Sennep.
Alt er relativt.
Men mat er mat, hva?
(erfarte at det hjalp på smaken at jeg tenkte på husmannskost, shop-suey og natur underveis. Hmmm…men ikke fordi det smakte noen av delene)
P.S. Husk å helle vann i glasset, fra karaffelen, når du setter deg til bordet.
