G L I M T V I S ; natteravn og morgendugg

Så jeg setter på en av de nye platene mine - Reza Aghamir -
(forøvrig huspianisten på operakveldene)

og begynner å flytte drastisk på alle møblene mine,
for om mulig å få et litt mer sommerlig sted å holde til.
Bare i tilfelle det skulle begynne å regne.

Jeg har et poetisk forhold til regn.
Duskregn og tordenbyger gjør meg yr og våken og lengtende. Minner og håp og lav kontroll.
Når det drypper fra takene hører jeg melodien til en viss gråhåret herremann. Og formelig kjenner lukta av ei ny-tjæra snekke som snart er på vei “ut”.
Når regnet står “inn”, mer horisontalt enn noen naturlov skulle tilsi, da ser jeg for meg sjarkene med not og lin og hva det ikke heter, og hører den “sjeløyde fra Milo” som synger hvordan de drar “på feltet førr å prøv”.

- - -

Jeg har hele tiden hoppa over alt på nett som har med Amstetten å gjøre. For det første innrømmer jeg at det er en forferdelig påkjenning for mitt skjøre sinn. Jeg vegrer meg for å ta de tjuefire årene inn over meg. Tenke meg til. Føle.

For det andre synes jeg bildet av Fritzl er avskrekkende. Var innom en blogg for en tid tilbake, og der ble bildet som gikk igjen i alle media beskrevet som ondskapens ansikt. Jeg nikka enig og klikka meg videre. Raskt.

- - -

Nyheten i tv-bildet om at Kerstin fra Amstetten var løst fra koma, ble fulgt visuelt av et bilde av paraplyer i flere farger. Vinduer oppetter en lys vegg. Konturen mot en halv-grå himmel. Kunne man ane at det regnet?

- - -

Høstutstillingen, 3.trinn(grunnskolen) - Tynset kommune

- - -

Så uendelig trist man kan bli.

Ny uke. Ny farge på neglene. Og annerledes vær.
Nå kan jeg lukke vinduet på stua. Stenge ute den gjentakende lyden, taktfast og relativt punktlig, som skrenser inn i teksten, i bildet eller i melodien - som akkurat var på vei.

Sommeren er så fullstendig i gang nå. Og for meg oppleves det som mer enn noe, at det er selve livet som er i gang. Den fremmede måten å leve på. Den nye gata. De store trærne. De mange parkene. Den annerledes lukten i luften. Alt fra det første minuttet da jeg stod i høstmørket utenfor Oslo S og skulle praie en taxi til et sted jeg ikke visste av. Med tunge kofferter og den røde sykkelen.
Jeg husker den trykkende lufta, inne i meg, som kolliderte med lufta ute i Oslo.

Jeg husker hvordan jeg stod i vinduet på det nye stedet og så ut i mørket og skulle skue over Oslo. Ta inn geografien og stemninga. Hvordan jeg rastløs vandret mellom rommene, nakne ben på hvitt tregulv. Utmatta, men full av tiltak.
Jeg hørte på de fremmede lydene.
Lukta etter i dynetrekk og kjøkkenskap.
Fikk feriefølelse; hytte-romantikken grep meg i det ene håndleddet og fra en annen vinkel var jeg statist i en eller annen Strindberg-filmatisering.

De første månedene skrev jeg en hel del. Bare flyktige notater.
Jeg husker at jeg ville skrive meg ut av det gamle kapitlet, men følelsen jeg satt igjen med, var følelsen av å holde fast i de trygge formuleringene.
Jeg brukte ordene i de samme vendingene; pakket inn trærne med melankoli og skrev stjernene inn i et skjebnebilde. Jeg knuget papiret og penna fast i den aller siste klemmen.

Så jeg la fra meg penna. Stod opp tidlig om morningen. Drakk kaffe på trappa fra den signalgule koppen og deltok på dugnad. Jeg sykla rundt fra loppis til Uff og hjem igjen. Jeg tok en sigg på et hjørne med en kjenning og stoppa innom Brenneriet og sa hei.
Jeg lå utenfor Stortinget i gresset, før jeg fikk øynene opp for hvor nært alle parkene egentlig var.
Jeg drakk øl på Grønland og seinere Brugata.
Jeg var syk og ble frisk.
Spilte musikk og så tv til sent på natt.
Spiste middag hos slekta og sykla omveier hele tiden.

Med jevne mellomrom gjentok jeg følelsene fra de aller første dagene. Lente meg mot de hvite veggene. Og tok sats. Som et slags fraspark. Mot en sekstimeter, som kanskje kunne se å begynne snart.

Det er noe med å holde hodet over vannet. Følelsen av at det er nå det gjelder, men likevel ikke makte helt å ta den inn over seg.
Jeg drømte ofte at jeg flytta tilbake. At jeg stod hjemme igjen, blandt alle folka mine. Som smilte til meg og ville høre hva som var skjedd.
Jeg drømte ofte nederlagsfølelse, men klarte å skyve den unna på dagtid.
Kanskje hadde jeg et svare strev? Med å tro.
Eller med å ville.

Jeg ser tilbake og kjenner hvor sliten jeg var.
Jeg ser at jeg ennå trengte en masse tid. Bare til å puste.
Jeg ser hvordan jeg hadde brukt tiden før jeg kom, til å rase mellom mennesker. Til å mene noe. Hele tiden. Til å være i vinden, til tross for at det jeg hadde bestemt meg for var det motsatte; stå i stilla.

Så nå har jeg stått i ei slags stille. Og kommet meg gjennom drømmene om natta. Kommet forbi en slags nervøsitet. Kommet gjennom uker, for ikke å snakke om måneder, i uvissa.
Ikke ut på andre siden, akkurat. Men gjennom det første partiet.

Jeg har grepet ut gjennom min egen sfære. Ut i et annet luftlag, og har måtte lære meg å puste den rare lufta. Fritt og villig. Spent og sta. Jeg har holdt på avstand alle diskusjoner om forventninger og heller trykka spontanitetens øyeblikkelige tilfredshet til mitt bryst. Vogga og kjælt. Sovna. Og nå altså; våken og uthvilt.

Som sagt, det nye året er i godt sig!

Jeg har ingenting å si, som jeg ikke har nevnt før.
Jeg bare svever mellom ordene.
De ordene som kan knytte seg til følelsene mine.
De følelsene som kan knyttes til livet mitt.
Og livet mitt - dette livet som på en eller annen måte kan knytte seg til deg.

Du, menneske. Som plutselig står meg helt nær.
Eller du som plutselig lager grenser mellom oss.
Du som står i hvil-og-hvil, der foran meg et sted. Du som venter. Du som løper. Eller kommer.

Du, menneske som bryter deg gjennom meg.
Og du som sakte drar meg gjennom deg.
Du som åpner hånden min. Og du som lukker øynene mine.

Du som finnes under himmelen et sted, på veien der vi skal gå, bak døren vi lukker.
Du som drikker vin av samme glass. Du som svømmer i sjø. Som danser i vind.

Du som man på en eller annen måte kan si noe poetisk om. Du som skapte en følelse. Som svevde mellom ordene.

- - -

Du som er sammen med meg på en eller annen måte nå
og hører Nils Lofgren med “Because the night”.

Så deilig det er å våkne før klokka ringer terror. Så deilig å kjenne seg uthvilt og klar. Ready to make everything go!

Så deilig det er å våkne så tidlig og komme seg i dusjen. Ha tid til å kjenne vannet sildre. Sommerlig, langsetter ryggen; havbadedryppende drøm nedover leggene.

Så deilig det er at håret tørker på en fin måte og at busten på leggene ikke har vokst ut.

Så deilig det er å være så tidlig oppe at den første gratulasjon-sms’n tikker inn på et mer eller mindre ukristelig tidspunkt. Langt fra Nord. Fra et sted du aldri har vært. Fra en venn du sjelden har møtt. Så deilig det er å bli varm og glad for at det er ild i glørne fortsatt.

- - -

Så deilig det er å starte dagen sånn; Thin Lizzy.

Det er fortsatt stille i fjøset her. Sånn stille; lukten av utsprunget syrin.

Syrinene henger over alle gjerder om dagen. Over hvit stakitt og hullete netting.
Over på allemannsvei: fortauene. Der vi går. Til og fra. Morgen, middag og kveld fyller syrinen den allerede tette luften, med sin egen vidunderlige sommerduft.

Det er tross alt snart juni - syrinenes måned for duftbombe-attack!

Og på tross av samtaler av typen: “Er det riktig av meg å ta en av de grenene som henger over gjerdet, så og si stenger fortauet for meg, og således ikker er å anse som hage-slang i noens hage?”…her følger tips for en utsprunget syrin-kvist-blomst til et romantisk dekket sommeroverflod-bord:
Bare skjær stilken(merk entall) med et skråsnitt og røsk av overskytene blader langsmed stilken så de ikke dekkes av vann. Varmt vann.

Voilá! Så bugner det på kjøkkenbordet ditt også!

…nå er det stille i fjøset…

- “Skal du ikke kysse meg godnatt…?”

- “Selvsagt…
…Eller,
det kan hende jeg begynner å tenke.”

fra “Jenta På Kaféen”

Etter ei helg full av irritasjon er jeg igjen på banen.
Kjenner gnisten tilbake i fingertuppene: kjole og stiletthæl. Turkise armbånd og avskalla negellakk!
Rak i ryggen går jeg Garden en høy gang over slottsplassen…attitude.

Og i det samme tikker det inn sms’er fra forhenværende overordnede. Om diverse ubesvarte anrop og gitte møtetidspunkter som ikke henger på greip. Kjenner hvordan jeg blir god-forbanna. Sånn sunn energi som gjør talen velartikulert og presis, subtil i angrepet.
Som gjør at du kan si: “dette holder ikke mål” og “dette bør bringes i orden umiddelbart”.
Det får meg til å ville.

I morgen den dag, skal jeg ta opp telefonen og slå et nummer til rette vedkommede. Be om adresse til nærmeste klage-instans og formulere meg kjønns-uavhengig. Jeg gleder meg.
Jeg gleder meg på vegne av alle de andre.
De som er midt i en vanskelig situasjon.
De som ikke makter inkompetanse på toppen av det hele.
De som savner følelsen av egne ressurser.
De som kanskje har glemt hvor talentet lå.
De som ikke klarer å stå i mot.
De som brekker på midten.

De som ikke har ressurser til å ta tak i en klage og hva det måtte bringe av besværligheter.

- - -

Vel lever vi i en verden, i en samfunnsordning omgitt av systemer. Men det finnes da grenser?

Det er derfor vi ser med avsmak på A4-livet(uten at vi helt kan si hva det innebærer, uten et skjema). A4-livet er et skjema. Et system.
Men hvorfor opprettholde systemet om du ikke finner rom for livet der?

Sånn må systemer være. Livet må finnes mellom tall og tidspunkter. Livet må finnes både før og etter lunsj. Og ikke bare i en eventuell gourmet-middag på lørdagskvelden, motivert av status-systemets tilstedeværelse, sammen med systembaserte nikkedukker som samtaler i fraser og aldri har opplevd å glemme paraplyen sin på et ukjent sted!
Sånn må systemer være. Det ukjente, x-faktoren, overraskelsen og det uforutsette kan ikke avvises som avvik eller white-trash.

Men det betyr ikke dermed at vi kun skal fremelske det plutselige, som eneste dugende virkelighet. Vi er nødt til å kunne gjenkjenne oss: ansiktsuttrykk, skuldertrekninger, ja og nei. Vi er fortsatt avhengige av å kunne orientere oss i en viss form for hverdag. En viss form for systembasert virkelighet er på en måte et nødvendig onde.

- - -

“Alt har sin tid”, står det i “Forkynneren”, kap.3. Jeg liker formuleringen fordi den er ganske åpen. Den gir rom, samtidig som den setter en orden - en form for system.
Det som gjør det hele så fullstendig forståelig, og samtidig så ufullstendig uforståelig, er åpningen av det aller første kapitlet:

“Alt er tomhet”

.

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Figaro, som er et fransk ord for barberer kan referere til:
Figaro - en sentral person i flere musikalske komedier, som Barberen fra Sevilla, Figaros Bryllup og Den skyldige moren med librettoer av Pierre de Beaumarchais, og musikk av forskjellige komponister.

Le Figaro, fransk avis

Figaro, Bilmodell fra Nissan (1991)

Figaro, filipinsk kafekonsept i midtøsten

Figaro som navn er lite brukt, men til en viss grad som navn på kjæledyr som katter. Navnet forekommer blant annet i tegneserien Mikke Mus, der venninnen Minnis katt heter det. Katten oppter først som venn av tegnefilmfiguren Pinoccio fra 1940, men flyttet inn hos Minni Mus som plageånd for Mikkes hund Pluto.

Jeg har igjen vært på Underwater Pub på St.hans-haugen. Hvitvin i glasset. Pizza på bordet. Opera i trappa.

Og når det gjelder opera, er jeg lek-mann, menig, læregutt. Det vil si, jeg har vel egentlig ikke kommet så langt i hierarkiet engang. Jeg er vel å regne som ikke innvidd i de mer fornemme kretser.
Men, jeg er trygg nok på opplevelsen til å lene meg mot den.
Opera, folkens!

Selv om jeg ikke forstår f.eks. italiensk, så forstår jeg stemmens sjatteringer. Og lar dem slippe til. Lar gåsehuden springe ut. Lar hjertet fryde seg. Le.
Lar musklene leve seg inn i smerte eller fortvilelse. Leve seg inn i selvgodhet og stolthet. Avvisning og tilslag.

Jeg tør å lukke øynene en stund. La alt som heter noe annet enne “nuh”, fare viden hen.
Jeg tør å åpne dem igjen. Tør å holde blikket fast i det syngende ansiktet. Tør å tolke bevegelser. Ansikt. Kropp. Muskler.
Og lyd!

Jeg lo og gråt og innså på nytt. Musikk. Musikk. Musikk.
Hvordan musikk kan løfte deg til uante høyder. Til andre nivåer. Til en persepsjon som ikke lar seg definere.

Hvordan musikk kan fylle menneskesinnet. Følelsene. Kroppen. Tanken. Opplevelsen.
Og skape en fullstendig helhet av disse. Et fullendt øyeblikk.

- - -

Vi fikk en fantastisk oppvisning av en del fra Barbereren i Sevilla. I norsk språkdrakt. Til alle publikummeres store fornøyelse.

- - -

Hvilken opplevelse!
Associate! Get together!