Jeg er for lite konsentrert for tiden, til å skrive.
Det klør i tastaturfingrene og jeg liker følelsene av å trykke vilt og uhemmet. Liker lyden, den smetter så lett, når jeg skriver på ingenting. Når jeg slipper å tenke. Når jeg mangler en rød tråd.
Jeg skulle skrive om fotball som kultur, Husmora med Aalesund-skjerfet, musikk gjennom ledninger, kaffe selvsagt, sola på den imaginære terassen, dagene som har gått.
Og jeg begynner. Kommer meg gjennom det første avsnittet, før posten begynner å handle om alt mulig annet.
Jeg hadde vel aldri en tråd.
- – -
Det har vært noen vakre dager. Følelsen av tilfredshet toppa seg en helt vanlig hverdagskveld. Sånne små ting som ble veldig berusende. Og overhodet ikke nevneverdig.
Også kommer det en haug med telefoner, avtaler med eksakte klokkeslett, “selg deg selv”-oppfordringer – alt mens hybelkaninene også ser ut til å stortrives.
Yes. Det er godt å være i vinden. Å få vise for en selvinnsikt man har. Hvilke kvaliteter en setter pris på, både ved seg selv og omgivelsene. Det er digg å få vise at man har en retning i det man lever. At man ser de store linjene. At man har kapasitet. Og engasjement.
Jeg blir små-høy av det. Også skinner sola, liksom bare for å bekrefte at du er i siget. Og t-banen viser seg fra sin beste side; pengeboka og bankkortet befinner seg fortsatt i veska når du kommer hjem.
- – -
Det går etpar dager før det hele synker inn. Blir en del av normalitetsbegrepet.
Også komemr u-svingen, for å se hvordan det så ut det siste stykket. Bare motsatt. Kjørte du forbi et stopp-skilt? Eller tok du av i riktig kryss? Var det en slags åskam der et sted, slik du hadde sett for deg?
Poenget er at du ramler nedpå. Og sånn skal det nok være: reality check. Going.
Og det er på en måte derfor jeg ikke har konsentrasjon til å fullføre denne posten.
Jeg må løpe til en avtale.
- – -
Det er faktisk fredag.
