Forklaring

Det har seg slik at jeg er borte for tiden.
Og det har selvsagt sine åpenbare forklaringer.

Og et par til. Som f.eks. at jeg feirer. Jeg feirer mye for tiden!
Selvstendighet og voksenliv på en kos måte.
Jeg feirer jul, nyttår og bursdager.

Jeg feirer gode ting og velvære.

Klipper og limer og skriver.
Jeg feirer at jeg prøver.
Og at “noe” dukker opp.

Jeg kunne vært tilbøyelig til å skrive at jeg feirer at det er så kaldt, så ekstatisk feirer jeg.

Og i mellomtiden, en liten diggresjon;
med fare for å høres ut som en hybelboer på første året: jeg har vært uten kjøleskap i flere måneder enn jeg kan telle. Og jeg har ikke bitt meg merke av det.
Og det er en annen historie, for en annen dag med bedre tid.
men altså,
det første som skjer etter at kjøleskapet er i hus, er at brokkolien svinner hen, gulner først og får mørke flekker. Champignonen blir rynkete bare ved et godt ord, folkens!
Det er som om jeg nå må SE grønnsakene for at de skal bli mat for mons.

Og matblogging har jeg en hel haug av ansatser til. For jeg har feuret med mat.

Og i fryseren ligger hjemmelagde rundstykker og venter på en gylden anledning, pluss en trio-iskrem som ingen makta tanken på etter juleribba…

Jeg lever godt. Selv uten laptopen.

Såh, da ble det totusenogni i en fei!
I’ll be back!

Godt nytt år!! Til fredags-arkitekten også!

September til september

Det står en arbeidsmaskin og durer i gaten. Sola legger seg skjelmsk inntil.
Morningene er tunge som tonn. Tiden går.

Jeg har mange rundt meg; kaffekoppen, røde calla, bøkene og tankegangen. Tankegangen er overvettes synlig hele tiden. De andre legger jeg liten merke til.
Synd.

Jeg har et nyttårs-sug i meg. I form av et brak som trenger å slippe løs, et smell som vekker det halvdøde til liv.
Kalles det lengsel?
I såfall vet jeg ikke helt hva det lengtes mot.

Det er vel derfor det ligger der da, og venter. Dunder og smell og champagnegalopp.

Og la ikke dette bli negativt, for det er selve it som beveger meg videre. Det er som om all bevissthet jobber med å komme til neste level, helt uten å vite hva eller hvordan.

Jeg har lyst å se det hele fra randen av synsvinkelen. Fra stranda og ut i en sylskarp horisont. I et nattemørke. I den urolige stillheten som finnes når alt er nære på, vil jeg oppleve nyttårs-sugets forløsning.

- – -

Det er på en måte så forutsigbart, denne tidsregninga, denne venten, dette søkende – nå har det akkurat runda året.
Dette året mellom Tromsø og Oslo.

Meme. For det foreløpige totusenogåtte.

1. Hva har du gjort hittil i 2008 som du aldri har gjort før?
Hatt med en baby på innenlandsferie som inkluderte flyturer. En baby som ikke var min, vel og merke.
Fått klagemål klokken to en lørdagsformiddag, om å skru ned musikken!
Hatt feriegjester hele sommeren, og hvem vet om sommeren er over ennå?
Sett en hel tennis-match(noen som faktisk vet hvor lang en tennis-match egentlig er??!)!
Kysset med to med mindre enn tjuefire timers mellomrom(jedamej så fjortis!).
Stjålet blomster i Telthusbakken(gasnke fjortis det også…).
Grått til opera på Underwater Pub.
Sett et rævva dårlig teaterstykke; Få meg på for faen!
Vært i seilbåt på Oslofjorden.

osv…

2. Ta den boken som ligger nærmest deg, slå opp på side 18 og finn den fjerde linjen. Hva står det?
På side atten er det ei blekktegning av ei langbent katt med små pupper som forsøker å gå oppover i ei trapp. På to ben. (Iben Sandemose, SOV GODT PUS.)

3. Ble noen som står deg nær mor eller far?
Nei. Men det var opptil flere som trodde de skulle bli det…

4. Døde noen som sto deg nær?
Heldigvis ikke!

5. Hvilke land har du besøkt det siste året?
Marokko og Italia, om dagdrømmerier teller…
Dessuten Montenegro, dersom avlyste ferieplaner kan legges på vekta.
Om ikke; Norge o’ Norge.

6. Hva ønsker du deg neste år som du har savnet?
Husmora. Mer av havbading. Aktiv kreativitet. Utholdende lesing. Mer grillmat. Mõvenpick. Og kyssing. Masse kyssing…

7.Hvilke datoer i 2008 vil du aldri glemme, og hvorfor?
Min avsmak for matematiske perspektiver, gjør det helt umulig for meg å holde fast i en dato! Det får bli årstidsbaserte hendelser; uværet med lyn og torden og horisontalt regn – i båt! Og bursdagen min.

8. Hva er det største du har oppnådd i år?
Større innsikt.

9. Hva var din største nedtur?
Å ikke få med meg PJ Harvey i den nye operaen. Heldigvis ikke verre…

10. Har du vært syk eller skadet?
Bortsett fra hermetikk-boks-dype-kuttet i tommelen syttendemai, har jeg vært firsk som en fisk.

11. Hva var ditt beste kjøp?
Mitt verste kjøp var iallefall nevnte teaterbilletter.
Det beste må bli feta-osten fra Jalla-jalla i Smalgangen.

12. Hvem fortjener din hyllest for oppførselen sin?
Tor. Som viste seg å være en sann kompis. Til å stole på.

13. Hvem sin oppførsel gjorde deg nedstemt/lei deg?
Ingen bestemt. Da har jeg større problemer med forhold som berører “det ondes problem”, som har gjort meg nedstemt gjentatte ganger. Lei meg i n’te potens.

14. Hva gikk mesteparten av pengene dine til?
God vin og god mat.

5. Hva gjorde deg veldig veldig veldig oppspilt og glad?
Tida-lille, Cowboy, Ferie-feeling med BertaBeiben, opera, Thin Lizzy, bakgården og the-good-flow på jobb.

16. Hvilken sang (artist) vil alltid minne deg om 2008?
Figaro! Figaro her, Figaro der, Figaro hit, Figaro dit – Fiiigarooooo!

17. Sammenlignet med denne tiden i fjor, er du …
a. Gladere eller mer nedstemt?
b. Tynnere eller tykkere?
c. Rikere eller fattigere?
Gladere, tynnere el tykkere, rikere.

8. Hva skulle du ønske du gjorde enda mer av?
Kline i parken. Leke med Tida-lille. Male. Spare penger. Bade. Og mer Botanisk hage, takk.

19. Hva skulle du ønske du gjorde mindre av?
Godta.

20. Hvordan vil du tilbringe julen?
I stua mi, med tente lys og god matlukt. En rød julestjerne og stillhet. I selvtilfredshet som ikke går ut over noen. Med en fantastisk rødvin i glasset. Med gode tanker om fred og kjærlighet, rett fra juleevangeliet.

21. Ble du forelsket i 2008?
Hah! Prøvde innbitt.

22. Hvor mange one-night stands hadde du?
Ikke ett eneste. Driver ikke med sånt.

23. Hva var ditt favorittprogram på TV?
Favoritt-program!??? Eh…tidtrøyte; såpe, doku, serier.

24. Hater du noen nå som du ikke hatet på denne tiden i fjor?
Har ikke peiling på hat, så nei?

25. Hvilken bok er den beste du har lest i år?
2008 har ikke vært det store bok-året, men et lite kunstverk kan jeg anbefale videre om ikke annet: Havet & kjærligheten, av Lars Elling. Fra en fyrvokter’s mind og med vakre illustrasjoner!

26. Hva var årets beste musikalske oppdagelse?
Alle torsdager på Underwater pub! Opera live, i trappa.

27. Hva ønsket du deg – og fikk?
Jobben.

28. Hva ønsket du deg – og ikke fikk?
Tur til Igalo.

29. Hva var årets beste film?
The Godfather. Sier litt om hvor få nye filmer jeg har sett…

30. Hva gjorde du på bursdagen din?
Klatra og drakk hvitvin i en klatrevegg i en lekepark.

31. Hvilken enkeltting/-person har gjort året mye mer tilfredsstillende?
Trefoldighetskirka.

32. Hvordan vil du beskrive klesstilen din?
Æsj, nei det får andre ta seg av.
Flyktig?

33. Hva har holdt deg i mental balanse?
Intuisjon. Skriving. Samtaler. Stillhet.
Fordøyelsessystemet. Fredagene med rødvin.

Og bakgårdens frodighet, vinter og vår.

34. Hvilken kjendis likte du best?
Den var vanskelig! Jan thomas til tider. Bilder av Baron von Bulldog. Bjørn Floberg i gata. Mads Ousdal i sidesynet.
Og forever: Jude Law!

35. Hva i politikken har opprørt deg mest?
Frp’s fremgang. Bråket i nasjonalkunstens vugge. Perspektivene i debatten omkring ny ekteskapslov. LO-Valla og den valsen der, selv om det begynner å bli noen år siden nå…

36. Hvem savner du?
Husmora. BertaBeiben. Mdm Whisky-voice. Og et par til.

37. Hvem var den beste nye personen som kom inn i livet ditt?
Mentoren min.

38. Fortell en viktig livsvisdom du har lært i år?
“Timing er alt”.

39. En sangtekst som oppsummerer året…

Blue, songs are like tattoos
You know Ive been to sea betore
Crown and anchor me
Or let me sail away
Hey blue, here is a song for you
Ink on a pin
Underneath the skin
An empty space to fill in
Well therere so many sinking now
Youve got to keep thinking
You can make it thru these waves
Acid, booze, and ass
Needles, guns, and grass
Lots of laughs, lots of laughs
Everybodys saying that hells the hippest way to go
Well I dont think so
But Im gonna take a look around it though
Blue, I love you

Blue, here is a shell for you
Inside youll hear a sigh
A foggy lullaby
There is your song from me

Blue, Joni Mitchell

totusenogåtte

Ny uke. Ny farge på neglene. Og annerledes vær.
Nå kan jeg lukke vinduet på stua. Stenge ute den gjentakende lyden, taktfast og relativt punktlig, som skrenser inn i teksten, i bildet eller i melodien – som akkurat var på vei.

Sommeren er så fullstendig i gang nå. Og for meg oppleves det som mer enn noe, at det er selve livet som er i gang. Den fremmede måten å leve på. Den nye gata. De store trærne. De mange parkene. Den annerledes lukten i luften. Alt fra det første minuttet da jeg stod i høstmørket utenfor Oslo S og skulle praie en taxi til et sted jeg ikke visste av. Med tunge kofferter og den røde sykkelen.
Jeg husker den trykkende lufta, inne i meg, som kolliderte med lufta ute i Oslo.

Jeg husker hvordan jeg stod i vinduet på det nye stedet og så ut i mørket og skulle skue over Oslo. Ta inn geografien og stemninga. Hvordan jeg rastløs vandret mellom rommene, nakne ben på hvitt tregulv. Utmatta, men full av tiltak.
Jeg hørte på de fremmede lydene.
Lukta etter i dynetrekk og kjøkkenskap.
Fikk feriefølelse; hytte-romantikken grep meg i det ene håndleddet og fra en annen vinkel var jeg statist i en eller annen Strindberg-filmatisering.

De første månedene skrev jeg en hel del. Bare flyktige notater.
Jeg husker at jeg ville skrive meg ut av det gamle kapitlet, men følelsen jeg satt igjen med, var følelsen av å holde fast i de trygge formuleringene.
Jeg brukte ordene i de samme vendingene; pakket inn trærne med melankoli og skrev stjernene inn i et skjebnebilde. Jeg knuget papiret og penna fast i den aller siste klemmen.

Så jeg la fra meg penna. Stod opp tidlig om morningen. Drakk kaffe på trappa fra den signalgule koppen og deltok på dugnad. Jeg sykla rundt fra loppis til Uff og hjem igjen. Jeg tok en sigg på et hjørne med en kjenning og stoppa innom Brenneriet og sa hei.
Jeg lå utenfor Stortinget i gresset, før jeg fikk øynene opp for hvor nært alle parkene egentlig var.
Jeg drakk øl på Grønland og seinere Brugata.
Jeg var syk og ble frisk.
Spilte musikk og så tv til sent på natt.
Spiste middag hos slekta og sykla omveier hele tiden.

Med jevne mellomrom gjentok jeg følelsene fra de aller første dagene. Lente meg mot de hvite veggene. Og tok sats. Som et slags fraspark. Mot en sekstimeter, som kanskje kunne se å begynne snart.

Det er noe med å holde hodet over vannet. Følelsen av at det er nå det gjelder, men likevel ikke makte helt å ta den inn over seg.
Jeg drømte ofte at jeg flytta tilbake. At jeg stod hjemme igjen, blandt alle folka mine. Som smilte til meg og ville høre hva som var skjedd.
Jeg drømte ofte nederlagsfølelse, men klarte å skyve den unna på dagtid.
Kanskje hadde jeg et svare strev? Med å tro.
Eller med å ville.

Jeg ser tilbake og kjenner hvor sliten jeg var.
Jeg ser at jeg ennå trengte en masse tid. Bare til å puste.
Jeg ser hvordan jeg hadde brukt tiden før jeg kom, til å rase mellom mennesker. Til å mene noe. Hele tiden. Til å være i vinden, til tross for at det jeg hadde bestemt meg for var det motsatte; stå i stilla.

Så nå har jeg stått i ei slags stille. Og kommet meg gjennom drømmene om natta. Kommet forbi en slags nervøsitet. Kommet gjennom uker, for ikke å snakke om måneder, i uvissa.
Ikke ut på andre siden, akkurat. Men gjennom det første partiet.

Jeg har grepet ut gjennom min egen sfære. Ut i et annet luftlag, og har måtte lære meg å puste den rare lufta. Fritt og villig. Spent og sta. Jeg har holdt på avstand alle diskusjoner om forventninger og heller trykka spontanitetens øyeblikkelige tilfredshet til mitt bryst. Vogga og kjælt. Sovna. Og nå altså; våken og uthvilt.

Som sagt, det nye året er i godt sig!

Noe med årstallet

Kjære deg.

Husker du hva vi sa om totusenogsyv?

Husker du at det året tok så innmari lang tid?

Husker du at vi ikke kunne skimte totusenogåtte?

- - -

Jeg kjenner på melankolien over det nå. Jeg kjenner på at det året gikk over. Det også.

Jeg smiler. Du vet, vi er allerede langt fremskredet i totusenogåtte.

Det gyldne.

Det lyse.

Det som ble helt annerledes for oss.

Det vi lengta etter; uten å ane hva som skulle komme - vi så lyst på det.

- - -

Totusenogåtte. Annerledesåret?

Egentlig ikke. Bare bedre, ikke sant? Savn har positivt fortegn - så heldige vi er!

- - -

Påska ligger i vinduskarmen min. I ei hvit potte gjemmer det seg en potteplante. Gul.

På bordet brenner et lys, midt på dagen.

Jeg mediterer meg inn i modus. Langfredag er over. Innholdet er så mørkt.

Men lyset fra totusenogåtte kan ingen ta fra oss. I morgen brister gravene.

Vi er på gang.

- - -

Vi, det er du, dem, de andre, oss, henne, den, de og flere med.

Vi inkluderer. Vi skyver ikke bort.

Vi tar i mot og sier ja. Mindre redde. Mer bejaende.

Skal vi leve, så gjør vi det NÅ!

…

Påske-feelingen min.

Kavalkade som lar vente på seg

totusenogåtte. Treg i startgropa. Ligger der og graver. Gjennom gjørme, litt tørr sand og noe stor singel. Kanskje et nedgravd bein noen har glemt. En forlovelsesring som har mista diamanten sin. En grønn hanske med hull i tommelen. jeg vet ikke. Men totusenogåtte var så forventningsfull før start, at alt som skjer, ennå bare skjer nede i gropa. Det nye året vil ligge litt til og fundere i sakte tempo. På alt og ingenting. På at trær vokser og at klær blir skitne av ditt og datt. Fundere på sneen som er så kjapp i vendinga. Eller smil som noen ganger sitter himla løst. Fundere på sammenhengen mellom vind og flagg og nasjoner og flukt, på øyeblikk og neste nu, på sivet og Moses, fruktpastill og brent grøt, håndhilseri og skålekotyme mellom mennesker, på kjente og ukjente og alt det som følger med. kanskje. Totusenogåtte har ikke gjort seg ferdig med sjuer´n.  - – - Rolig radikal.  

siste rest av desember – 2007

Når det snart er totusenogåtte

 

Jeg har skrevet årskavalkader før. På nettet. Og i hjernebarkens arkiv. Når årskiftet nærmer seg, liker jeg å finne store setninger, tydelige overskrifter, utheva ord – et slags summa sumarium på framdriften. Om den finnes.

Jeg gjør det mer eller mindre ubevisst. Går inn i en flow som stammer fra årets bevegelser, svake ekko i tynn tåke, der bare konturene av uvesentligheter er synlige (de store hendelsene ser man uansett).

Jeg ser på meg selv, med mine egne øyne. Fullstendig subjektivt. Og det jeg ikke er klar for å se, er heller ikke ferdigstilt for argusblikk. Uansett, en sånn gjennomgang er vedvarende. Det er ikke sånn at den siste uka i året er satt av til selvransakelse. Langt ifra. 

Følelsen av at man hele tiden befinner seg på det samme kontinentet, er tydelig. Det er stort og dertil uoversiktlig. Men i visse øyeblikk og på vei mot trikken eller i parken, med barnet i vogna eller med kaken på fatet – når du snur speilegget og hører at det blar i ei avis ute i stua; da kan du tråkke kartet i blinde. En vidunderlig opplevelse.

Men den blir ikke vidunderlig av seg selv, bare fordi kaken ligger på en hvit tallerken. Den blir vidunderlig av at det ikke finnes noe kart, for hele kontinentet. Ikke på noe sted kan du finne helheten, fullstendig. Poenget er at det er noe du fortløpende holder på med. Utvider kartet. Kommer nærmere mot noe som ligner en elv i sør. En høyde i øst du lenge har ønsket å bestige. En pilegrimstur mellom sorg og sorg. En prim-stav med alle godværsdagene. En reise med jaguar eller porche. En luftetur i fjæra. En samtale. Et glimt.

I det du merker av opplevelsene, oppdager du også at kartet utvider seg – og det er dette som er magien, selve ambivalensen: Kontinentet ditt vil alltid være en relativ størrelse.

Syvtusenogto – et nattønske

Jeg klarer ikke helt å finne ut av ting.

Jeg skulle ønske at jeg kunne finne en jevnere balanse mellom å ta hensyn til meg selv og ta hensyn til andre.

For jeg gjør begge deler. Men jeg skulle på en måte ønske at det var litt mer motsatt. Motsatt fra totusenogsyv.