G L I M T V I S ; natteravn og morgendugg

Entries tagged as ‘bønn’

Summetone

mars 17, 2009 · Skriv en kommentar

Han har

et smil som ingen annen, en solskinnsdag
og hender som griper stillheten, når fortellingene bobler gjennom kroppen

Ett liv, i hver bukselommene
som vrenges ut når noen spør

han har et rullebrett under bena med et salig ord i hver sving og en ring
som lukter lykke i skuffen

ei lue som er strikka av sjefen sjøl

Og en koffert langt, langt inne i hukommelsen
full av fæle minner

- – -

Ett arr for hver natt du lå alene.
Ett snitt for hver morgen du ikke stod opp.

Et forsøk for hver dag som gikk.

Kategorier: Uncategorized
Tagget:

Hvordan jeg tror

desember 9, 2008 · 1 kommentar

Jeg har ikke bedt om noe i dag.
Bortsett fra den tidlig-våkne morningen, som ba om lysning; det at dagen skulle gry, midt i synet på meg.
Den gjorde nok det til gagns, men på en litt annen måte enn det jeg så for meg.

Jeg tror at det var derfor jeg var så sterk at jeg våget å sette meg selv til side og se det andre menneskets svakhet. Og jeg tror det var derfor jeg klarte å være, når det andre menneskets svakhet rammet meg litt for hardt.

Det var ikke godt. Jeg lot meg tråkke på.

Jeg tror jeg fikk en viten engang. Som jeg ikke kan beskrive, men som stadig blir beskrevet for meg. Som innimellom blir presisert for meg. Og som veldig, veldig ofte bare oppleves som føleri-følera.
Jeg tror også det er det jeg kan bli mest utrygg av. Utrygg av å forholde meg til; føleri-følera uten noen nøyaktig argumentasjon.

Jeg tror på det når jeg står i storm. Jeg tror på det når alt er forunderlig stille. Jeg tror på alle spørsmål. Og enkelte av svarene.

Jeg tror på den armkroken jeg opplever i min bevissthet, den samordningen av synkroniteter som gjør at jeg stadig kommer nærmere meg selv, ved å komme nært de andre.
Jeg tror på den enorme følsomheten som ligger i kroppsspråkets redsel. Og jeg tror på favntaket som overvinner det. Jeg tror på tryggheten som oppstår når vi slipper sverd og maske – som ikke lenger er så velartikulert og beregnende.

Selvsagt. Hvem gjør ikke det?

Jeg tror på det når jeg er sliten og nedbrutt. Jeg tror på det når jeg oppesen og jøger. Og innimellom så glemmer jeg det hele, men jeg tror at jeg tror når alt er på det jevne også. Takk og lov, for det jevne, liksom.

Jeg tror på måten jeg har fått talent til å bygge meg selv opp. Styrke meg i meg selv og vite at “det er alene du er”: ikke er en trist sorti ut av alt, men en stor inngang til det største; livet er ikke noe uten de andre!

Og ja, jeg knuger sorgen i mitt bryst! Og likefullt hviner jeg gledens skumtopper utover i alle retninger. Jeg går likegyldig gjennom mang en hverdag. Andre ganger samler jeg bevissthet i enhver opplevelse. Jeg trygler bjørka om bark. Jeg tviholder i saltsmaken fra fingertuppen når vi har badet i havet. Og jeg mater meg selv om og om igjen med eldgamle minner og gjentar til det uendelige vellykkede bedrifter.

Jeg lener meg til det gjenkjennelige. Jeg balanserer på det som ikke er helt utforska. Og jeg forskanser meg i det som allerede er, brammer meg med erfaringer og nedvurderer dumhet.

Innimellom svir det. Det svir å være så inntørka egoistisk; at andre tar hensyn til at jeg antakelig kan ha en form for dagsform. At de andre aldri helt kan vite hvordan de treffer meg. At de elskelige ikke kan beskytte seg mot min avvisning. Det svir. Mer enn noe.

Men jeg tror at det løfter meg dit jeg skal. Og dette er sant; jeg tror at det får meg til å åpne meg til syvende og sist. Jeg tror at det er derfor jeg får ha disse elskelige omkring meg: de som gir meg lov.

Jeg tror at liv og død,
sår i samme åker.
Jeg opphøyer romantikkens motsetninger og dets forskjønnelse av det hele.

Jeg tror på Gud. Og Gud med stor G, kan jeg ikke argumentere for – jeg kan bare tro. Jeg kan ikke si hvorfor, bare hvordan:
Føleri-følera.

Kategorier: Uncategorized
Tagget: , ,

Fredagsarkitekten har dårlige arbeidsvillkår

november 7, 2008 · Skriv en kommentar

Jeg våkner med alle disse historiene i hodet. Avsnitt som renner nedover armene. Punktum som prikker i underhuden. Jeg våkner med utrop på neglene og spørsmål som dingler fra ørene. Noen halve setninger krøller seg bak knehasene. Og oppunder taket, sirklende under gipskrona, kan jeg nesten høre en form for musikk. En forsiktig vind mot ei seljefløyte. Det lukter godt.

Jeg våkner med ei giverhånd. Utadvendte håndflater og et klart blikk. I ryggraden ligger disse nye fortellingene våre; en følelsen av at alt endrer seg mellom det nye og det gamle. En følelse av kobber og skumgummi, og overgangen mellom dem. En bevissthet rundt dette NÅ.

Jeg erkjenner historiene, tidene mellom hver hendelse. Jeg kjenner hvordan jeg vokser og griper tak i erkjennelsens kraft. Det rystende. Det bejaende. Det utsulta og det fråtsende. Og ingenting av det rister jeg av meg – jeg våkner og eter det til frokost.

Det florerer gjennom smaksløkene mine. Det minner meg om noe annet og det setter igang noe nytt. Gud, la meg aldri bli mett!

La meg aldri lukke hånden min! La meg aldri stå likegyldig ved siden av! La meg aldri miste holdningen min!

Jeg våkner med alle disse historiene som aldri skal fortelles. Jeg våkner i en form som skal bli en annen: Navnet ditt skal få nye bokstaver. Ansiktet ditt skal få nye trekk; rynker som bærer latteren og en føflekk for alt det usagte.

- – -

For en tid tilbake gikk jeg gjennom byen. Denne byen. Denne sultne byen; Dette Hamsun-minnet. Verden.

Du brukte lang tid den morgenen. Ville ikke gå fra meg, ville ikke være alene. Jeg kjente hvordan du bet deg fast i meg. En tviholdelse jeg aldri hadde opplevd sammen med deg før og dagen ble så lys.

Det var høst og jeg ville tro at vi hadde livet foran oss. Jeg husker hvordan jeg formulerte ei setning til deg og hvordan jeg tenkte toneleiet og blikket mitt skulle være. Og jeg skulle ikke slippe skulderen din før du hadde reagert.

For en tid tilbake gikk jeg gjennom byen. På gatehjørnene hadde høsten igjen slått lens gjennom nettene. Uten blygsel. Berusa av sommerens ekstreme tilstedeværelse. Og dagen var igjen så lys at du lå i meg.

Også, på et fortau i et trafikkert strøk, måtte jeg stanse helt opp. Noe hadde flytta på løv, noen centimeters forskyvning. Jeg stansa helt opp. Stod stille. Jeg innhalerte synet; løvet hadde gjennom en våt natt, tørka opp og forflytta seg. Tilbake på fortauet lå avtrykkene: brune, skjoldete lønneblad.

Jeg sprang til politistasjonen og fikk låne den hvite tusjen.

//www.photosight.org/photo.php?photoid=69463

Bildet hentet fra Hege, http://www.photosight.org/photo.php?photoid=69463

Kategorier: Uncategorized
Tagget: , ,

Døden som alltid ligger på lur

september 8, 2008 · Skriv en kommentar

Jeg treffer innom tankegangen med jevne mellomrom.
Tankegangen blir stimulert av de mest forskjellige ting og hendelser, årstider og værforhold – av ups and downs – osv.

Jeg tenker på døden som en skygge.

En skygge må faktisk ha lys for i det hele tatt å eksistere.
Og deri ligger dets dilemma.
Ambivalensen.
Og hele yin/yang-perspektivet.

Når du kaster deg ut i livet, er det jo med elsk og hat. Both.
Å elske er å anerkjenne et uutgrunnelig dyp av en avgrunn. Det er å anerkjenne frykten for det mest totale svik du som menneske kan se for deg. Det er å legge dødsfrykten blott til syne: “Ikke gjør dette mot meg, for da har jeg ikke noe igjen”.
Tror du.

Og det kan saktens godt være tilfelle.
Å elske vil si å ikke vite. Men likevel tørre.
For å tørre må du en form for trygghet. Finn den! Fort!
Plutselig er du død.

- – -

Jeg vil gjerne sitte over bordet for deg og kunne se deg inn i øynene.

Jeg ville gjerne se øynene dine. Jeg ville gjerne se det du så, når du så på meg.

Kategorier: Uncategorized
Tagget: , ,

Bobla

august 20, 2008 · Skriv en kommentar

Jeg ser for meg en astronaut. En tegneserie-astronaut med sånn stor, heldekkende hjelm. Inne i hjelmen er astronauten ganske alene. Han trives der. Han liker å ha ørens lyd. Høre sin egen pust. Og om det dogger på visiret, så liker han faktisk det også. Selv om han ikke kan gjøre noe med det(med mindre han har ei veldig lang tunge…). For han vet at det går over.
Og om han har neselyder f.eks, så liker han å ha dem der, helt for seg selv. Han kunne ikke for sitt bare liv tenkt å dele dem noen. Og iallefall ikke med vilt fremmede folk.

Jeg trodde dette var common sense. Eller i allefall nesten.
Hva er det egentlig som får enkelte mennesker til å innvadere hvermannsen’s “boble”?
Hva får dem til å klappe deg på skulderen, eller verre, stryke deg over ryggen – for å liksom markere eller understreke innholdet i en hvilken som helst setning?
Hva er det som får fremmede mennesker til å klappe deg på hodet eller dra litt i en hårtust? Opptil flere ganger?

Hva er det som får en mann på landjorda til å vikle fingrene sine inn under astronautens hjelm, liksom for å sjekke skjeggveksten eller noe?

Hva skjedde med å lese kroppsspråk? Om ikke annet, så iallefall etter å ha invadert bobla til den fremmede én gang! Hva er det som får enkelte til å stadig gjenta bedriften??

Jeebs! La bobla mi være!

ELLERS:

Kategorier: Uncategorized
Tagget:

Vann i en tørst verden

august 19, 2008 · Skriv en kommentar

Jeg hører på regnet når det drypper. Når det faller. Faller. Faller.

Vinduet på kjøkkenet står åpent og jeg sitter i min egen verden langt, langt inne. Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg vet ikke hva tankene vil. Jeg spør ikke hvordan hjertet slår. Men jeg hører plutselig hvordan regnet drypper. Slenger seg litt mer enn ømt, over trekronene.

Den forlokkende raslingen der ute i bakgården rykker meg nærmere. Gir meg et sted. En tid på døgnet. Og en vilje.

Jeg går bare etter lyden og lener meg på skrå, ut av vinduet. og jeg hører på regnet når det drypper.

- – -

Hva om vi bare kunne ha det sånn for alltid? Se vannet. Alltid vite at det var der. Alltid vite at det kom. Lene oss til vannet og det kraftfulle i måten vannet alltid er med på å skape. En skapelse utover seg selv. Noe driftigere. Noe inspirerende. Noe tryggere.

Hva om vi aldri fryktet vannets skremmende egenskaper?

Hva om vi aldri tvilte?

Kategorier: Uncategorized
Tagget: , , ,

Parktanker – når de går opp i en form for status quo…

juli 31, 2008 · Skriv en kommentar

Våkna akkurat passe tidlig i dag. Sola stod på halv åtte, sånn circa og jeg tredde en kjole over hodet og sprang ut. Fikk meg morgenkaffen rett i neven og før jeg slengte meg ned på piknikpleddet mitt, med Tida-tiss på, rakk jeg også å erverve meg verdens dyreste hvetebolle. Forøvrig kjempegod.

I parken vrengte jeg kjolen over hodet igjen og la meg langflat i sola som nå nærma seg zenit. Jeg fikk ligge på yndlingsplassen min, så tidlig ute var jeg – du vet, like ved akkurat det treet og i riktig retning og perfekt vinkel.

Famla så frem ei ulest bok, sigaretter og solkrem. Og begynte å tenke på Ødipus. Og på filmen jeg så i går. Jeg fikk sterke tanker om rettferdighet. Også ble jeg så forbauset over hvilken kraft rettferdighet har. Til å provosere.

Tenk på Ødipus. Fortsettelsen.
Er ikke sikker på at alle har fått med seg den egentlig, for de fleste har det med å snakke om Ødipus-komplekser i dette og hint; i tide og utide med andre ord.
Ødipus drap som kjent sin egen far under visse omstendigheter, hvorpå han deretter gifta seg med sin egen mor. Begge deler uten kjennskap til slektsforholdene. Men storyen slutter ikke der. Disse hendelsen forårsaket en rekke lidelser for mennekser i Theben, der Ødipus, ved å gifte seg med sin mor Dronningen, ble konge.
Da Ødipus forstod sammenhengene i sitt eget liv og så hvordan han selv var “skyld i” mange undersåtters lidelser o.l. tok han nålen og stakk ut begge øynene sine og forlot Theben for alltid.

Han følte seg likevel skyldig. På tross av at han ikke kunne vite bedre.

Hva representerer ikke Ødipus-komplekset, annet enn den vanskeligste siden av rettferdighet?!

Så begynte jeg å tenke på den formen for rettferdighet som var representert i den filmen jeg så kvelden før; Solsikkenes natt (spansk krimfilm).
Uheldige hendelser, tidspunkter – feil sted og feil tid, ikke sant.
På en måte får man det man fortjener, men på samme side er det fordømt lite rettferdig. Og da tenker jeg spesielt på hendelsen med en av de hissige einstøingene i filmen(og for ikke å røpe noe som helst av plottet vil jeg ikke utdype det mer), som på uheldig vis havner midt i et uheldig, men likefullt reelt drama.

Også tenker jeg videre på Ødipus, hvordan han tok ansvar for at han ikke visste – og blir stum av forundring. Jeg blir provosert. Og jeg blir ærbødig.
Det er noe med at Ødipus handler ekstremt edelt. Så rent av hjertet. Så etisk riktig, hva?

Vær den første til å rekke hånden i været, om du oppriktig mener du ville gjort det samme, mens sola steiker den allerede solbørna huden og en fugl kvitrer i løvverket over deg. Vær den første!

Vær den første,
tenker jeg med bestemte skritt over Slottsplassen, før jeg kommer på at det er siste ofisielle arbeidsdag i visse lokaliteter. Jeg kjenner en svak fryd over å skulle slippe den tunge gangen forbi slottet. Mot de trehundre kvadratmeterne, fyllt til randen av “å holde hodet over vannet”, holde maska, ikke klikke – pust inn, pust ut, wax on, wax off…kontemplative egenskaper skal få hvile. Og dagen går så bra og jeg er så flink. For jeg vet det er den aller siste i rekken av faste timer hver uke. Jeg vet det.

Klokka nærmer seg ikke arbeidsdagens slutt, den nærmer seg også slutten for en helt spesiell måte å arbeide på. Ting skjer fyldest, tenker jeg stormannsgalen. Ja, stormannsgalen.
For når jeg er på vei til å gå for dagen og bare skal hente veska mi i hylla mi, får jeg meg en slags Trøkk16 og margelukta fyller hele neseboret; i veska mi har det dukket opp ei flaske vin.

Fra Ugla. Til meg.
Jeg blir utrolig rørt og overraska. Jeg blir tungmetall av dårlig samvittighet. Jeg får ørens lyd for mine egne tanker. Og jeg gir henne en mektig oppriktig klem.
Og tankene om Ødipus svir skikkelig, fordi jeg skjønner så ekstremt tydelig at jeg aldri kommer til å være en av de som oppriktig kan rekke opp hånden først.

Kategorier: Uncategorized
Tagget: , , ,

Plutselig

juli 19, 2008 · Skriv en kommentar

Jeg skjønner det arktiske i musikk. Plutselig.

Plutselig når jeg treffer Kohib i gaten og blir dratt ut i steppelandskaper, bare av is, så fruktige, frodige og intenst ensomme. Som en vinter kan bli. Som en ørken av sten. På sten. På sten. Og et plutselig sitrongress opp av ingenting. En såpeurt. Voilá!
Et øde sted der alt kan skje. Fordi du ikke venter det.

Plutselig kan jeg gå rett på N.P.Molvær. Krasje bom-da-bang i en altfor smal døråpning og tenke “oi det var sannelig noe!”. Jeg griper tak i armen hans og løfter han opp. Bærer han under armen, helt hjem. Helt plutselig.

Og det er slik den er denne sound’n som heter noe arktisk. Den er plutselig. Et trykk16 på det deiligste vis. Henfører deg. Spiller opp mot sjela di. Og henter deg inn og gjennom til ut og forbi – dette øde landskap det er å være et menneske. Dette aller vakreste. Den kjølige avstanden til nærheten. Livsrytmen jeg kjenner meg igjen i.

Andre ganger er den bare intetsigende, nesten irriterende feil. Anmassende. Trykkende. Urytmisk. Den trekker deg inn i en drøm du hadde da du var barn. Noe metallisk. Aluminiumsfolie som krøller seg. Og bretter seg ut igjen. Krøller seg på nytt. Og bretter seg ut. I et evig, vedvarende repetisjonsrituale. Lar seg ikke stanse. Våkn opp! Slå av.

Og slik er det med sound’n; nærværende og avvisende.
Det kan bli vanskelig, men det kan også bli gullende godt.
For meg er det slik at jeg må kjenne igjen humøret. Lufte lusa på gangen. Modusen. Hvordan det plutselige alltid er i endring.

Og la meg lede.

Kategorier: Uncategorized
Tagget: , ,

Når du ikke kan noe annet.

juli 3, 2008 · Skriv en kommentar

jeg henter frem bokstaver hele tiden. Setter de sammen slik at de henger på greip og fortsetter. Fortsetter helt inntil de stanser opp. Bremser brått. Veien går ikke lenger enn hit.

Jeg begynner på en mail. En bloggpost.
En prosatekst. Tre linjer i et dikt.
jeg begynner på en lang tirade til Tom Egeland som ikke sier annet enn at jeg er hjertens enig, bortsett fra. Jeg begynner på hvitvinsnotater og skriver at jeg har fri og nå skal jeg.
Det eneste jeg får til er å lage avtaler pr. sms. Halvveise avtaler som har et glidende klokkeslett. Hvilket lunsj jo er.

Glidende overganger.

Før alt bremser opp. Brått. Stille. Presist.
Ingenting får fortsette. Ikke du. Ikke du. Og ikke du.

Dere er så mange. Alle dere.
Alle dere som er verdt å si noe om.

Men jeg får ikke sagt det. Jeg får bare begynt. Uten en egentlig agenda, bare for å lette hjertet eller syne en sak, eller mene en sammenheng.
Men midt i det hele,
glemmer jeg hva jeg holdt på med.
Ikke sånn grunnleggende sett; jeg skriver jo. På tastaturet.
men jeg har glemt hvilken sammenheng perspektivene stod i.
Eller jeg har begynt å kjede meg ved dem.

Både perspektivene og sammenhengen. Og det er kan hende derfor det hele bråstopper. Jeg er kjed.
Like mye av meg selv.

Skulle gjerne snudd. Eller gått ut til siden.
Eller latt være å ta telefonen. Latt være å svare på sms. Latt være å tilby.
Latt være å komme selvfølgelig. Latt være å sitte der. Latt være å snakke. Latt være å holde den fordømtes hånd.

Men jeg kan ikke. Og det er det jeg ikke får formulert; hvorfor jeg ikke kan la være å holde av deg, menneske.

Kategorier: Uncategorized
Tagget:

Beggin’ – en slags romantikk

juni 19, 2008 · Skriv en kommentar

Det kan hende du ikke ser det før etterpå. Opplever det i et slags repeat-øyeblikk. Ser det slik det var. Eller slik det kunne ha vært.
Etterpå kan du få en følelse av at du kanskje ikke rakk å føle etter mens det stod på, eller rett og slett vek unna for følelsene som lå der, under overflata sammen med deg – som å holde pusten lengst mulig under vann; går du glipp av alt som skjer under vannflata, bare fordi du fokuserer på å holde pusten?

Etterpå, når du treffer brytningen mellom vannet og lufta, når du har dratt ny og levende luft gjennom lungene og spredt det ut i blodet – da er du klar for å finne ut hva du i virkeligheten opplevde. Kanskje.

Var det et skjær av solstråler gjennom dypet?
Kom en vannmanet flytende i din retning?

Og det er alle disse retningene som får deg til å starte prosessene. Tankene sneier gjennom drøm og virkelighet. Plutselig er helheten, måten du orienterer deg på, selvgående. Huden begynner å huske hvordan vannet favnet omkring den: En berøring. Et blikk. Eller et rykk over nesevingen.

Det er måten to mennesker møtes på. Det tette rommet som ikke kan finnes sammen med andre – vi skaper alle egne rom i hverandre. Disse rommene kan vi utvide eller begrense, avhengig av fortegn som positivt/negativt, lyst/mørkt, varmt/kaldt. Vi balanserer på nærhet, kjærlighet og avstand. Kanskje.

Og etterpå, etterpå sender vi hukommelsesbildene gjennom lyset fra hjerne og hjerte. Vi ser det vi ikke så. At svakheten var sterk og motsatt. At varmen var kald. At det rikitige kunne vært feil. Og at svarene stilte egne spørsmål.

- – -

Jeg har gjort det igjen og igjen. Ikke alltid like bevisst. Oftest har dette repeat-øyeblikket bare tvunget seg på. Strukket i følelser, bilder og argumenter.

Slik blir vi sittende igjen med et slags storyboard i hendene. En tegneserie med grafikk så tilnærma det virkelige, at du tror på det. Lever deg inn i fortellingen.
Du kan se detaljen ved treet i bakgrunnen, når det slipper et nesten vissent blad, mens rommet mellom deg og det andre mennesket enten innskrenker seg eller fylles ut. Passepartoutet er utenfor øyets rekkevidde!

- – -

Hvordan kan man la være å føle kjærlighet for livet?
Disse uendelige rommene. Disse talløse møtene. Disse evigvarende sekundene.
Alt dette som legger seg lag på lag i måten du lever på. Måten du er deg. Måten du vil forandre deg på. Alt dette som også får deg til å krype under dyna, gjemme deg innerst i skogen trekke for og søke dypere inn i fortvilelsen.

Hvordan kan man la være å føle kjærlighet for livet?
På tross av alt som ikke går ut i pluss. Ikke finner balanse. På tross av alt som skrenser utfor veien. Som knuser det som vokser. Eller tar livet fra det som akkurat hadde fått det.

Hvordan kan man la være å føle kjærlighet for livet, når det hele tiden dreier seg om å balanserer mellom godt og ondt?

Det er dette spørsmålet jeg ikke finner svar på, men som jeg innbiller meg ligger gjemt i hvert av de rommene som har oppstått mellom meg og de andre. Alle vennskapene. Alle bruddene. Alle klemmene og alle kranglene. Alle svik og all trofasthet. All gråten og all latteren.
Og jeg er klar over at det er et ganske romatisk syn på selve tilværelsen, men romantikken tar fatt i de ytterste kontrastene; William Turners mange malerier av storhavets storm og den lille skuta i bildet, som likevel søker mot landjorda.

Og når vi trygt rekker land, eller treffer brytningen mellom vannflata og lufta, slik jeg begynte – det er her de egentlige prosessene begynner: repeat. Er det ikke da den virkelige redselen kan slå deg ut?

Beggin’ for more!

Kategorier: Uncategorized
Tagget: ,