Almost done

Jeg tenker i duse farger nå.
Duse farger har ikke stress i seg. Ingen hyperaktivitet.
Duse farger fullfører seg ikke i en effektiv hastighet med stående ovasjoner til gevinst.
Duse farger flyter over i hverandre. Sakte. Mildt.

De har en egen evne til å lokke frem en form for behag; lar øyet hvile i en sky som stadig og nærmest usynlig er i forandring. Slikt sett er øyet i konstant aktivitet for å fange forandringen, samtidig som det hviler.
Altså ikke påtagende krevende, men likevel ikke helt uten karakter.
De duse fargene er undervurdert; smooth smartness.

De duse fargene lå som et filter i alle rommene i dag.
Rotet og skiten og hybelkaninene virket mindre skremmende å ta fatt på. Filteret bleika det hele slik at det så mindre krevende ut, ja nærmest tiltalende. Akkurat som popmusikk kan være av og til. Morten Abel, f.eks. Smooth smartness. Ikke krevende ved første treff, men smyger inn setninger og rytme-endringer i en taktfast, dus form som til syvende og sist gjør at du blir hengende ved…lik det øyet som hviler i skyen.

Jeg vet ikke hvor jeg begynte.
Det er bare tydelig at jeg var underveis. Sakte og mykt, nærmest i en form for behag.
Og det store rommet med lysekronen, fikk sin opprinnelige form tilbake. Den smale hallen fikk begrense seg med hvite lister, slik det alltid har vært ment. Og ut mot bakgården strakk vinduene seg utover, utover. På samme måte som sola fikk stråle inn.

De duse fargene former tankene mine nå. Former måten jeg skal smøre meg niste på. Former måten jeg skal erobre parken på. Og de duse fargene former reaksjonene mine i det jeg skal innse at jeg har brukt halve dagens solskinn til innedørs-aktiviteter.

Snart klar.

Fredags-toner

Bakgården lever!
Det grilles allerede!
Det kjøres med fjernstyrt bil!
Det blunkes til hils!
Det snakkes!

Det leves.

“Guttan har inntadd bakgår’n våres! Yeah!”

Det våres i en sliten vinterkropp

Yess! Det er fint når knoppar brister og sånn. Gatene er tørre og man kan ha småsko og tynne strømper på bena. Det er fint å rusle i kveldsmørket og tenke på at det ennå er ganske kaldt om kveldene gitt. Og det er fint at vi leiter opp fargene i hukommelsen igjen.
Yess.

- – -

Filteret har skifta; en blekdus farge henger over fasadene. Som om murpussen egentlig ikke sitter fast i veggen, men henger en liten centimeter ut fra selve veggen. Balanserer mykt og alt som skal til for å forstyrre, er et lite vindpust. Et kaldt drag over taksteinene.

Det er sånn det føles akkurat nå, rett før våren blir virkelig. Huden henger utenpå. Et skall av døde hudceller.
I nakken strammer gigantiske stålvaiere og øyeeplet føles hele tiden sårt og tørt. Som om noen har festa det til øyehula med tynn sytråd. Makabert nok, men blodårer og muskelbaner finnes overalt i kroppen. Og det er stramt. Kjempestramt.

- – -

Lørdager har fått en ny vane for å bringe helheten ut av fatning, men i dag funker det bare ikke. Det klør og musikken er hele tiden bare halvgod. Jeg treffer ikke en eneste spiker på hodet og har mest lyst til å gi opp. Tulle meg innerst i ei krå i sofa, med pledd om bena og en halvgod movie on the screen. Eller dagdrømme; seile min egen sjø. Langt og lenge. Utenfor en annens strandsone og bare duppe av. Fiske. Og plystre: to toner, om og om igjen.
Morten Abel-effektene* mine skal ligge i en knæsj orange flettebag, i baugen. De fete solbrillene som jeg satte ræva på i fjor, ligger selvsagt fullstendige der, de óg. Det er ikke den ting som er kjipt eller stramt eller stress. Jeg er bare uendelig blid.
For jeg slapper av uten å behøve det.

Sånn kjennes det ut nå.

- – -

I oppgangen hører jeg trøstesanger. De ligger på annethvert trinn og smekter seg om anklene på de som går forbi. De som trenger det, går litt saktere – har bedre tid og er lysten på å slippe bedrøvelsen fra seg. Det er små gliper mellom glassene i vinduene, som vinden uler gjennom på høsten, men som nå om våren, blir vedlikeholdt av ei hulder.

Jeg kan høre hvordan våren lokker fra bakgården.

- – -

*assecoirer

Vann i en tørst verden

Jeg hører på regnet når det drypper. Når det faller. Faller. Faller.

Vinduet på kjøkkenet står åpent og jeg sitter i min egen verden langt, langt inne. Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg vet ikke hva tankene vil. Jeg spør ikke hvordan hjertet slår. Men jeg hører plutselig hvordan regnet drypper. Slenger seg litt mer enn ømt, over trekronene.

Den forlokkende raslingen der ute i bakgården rykker meg nærmere. Gir meg et sted. En tid på døgnet. Og en vilje.

Jeg går bare etter lyden og lener meg på skrå, ut av vinduet. og jeg hører på regnet når det drypper.

- – -

Hva om vi bare kunne ha det sånn for alltid? Se vannet. Alltid vite at det var der. Alltid vite at det kom. Lene oss til vannet og det kraftfulle i måten vannet alltid er med på å skape. En skapelse utover seg selv. Noe driftigere. Noe inspirerende. Noe tryggere.

Hva om vi aldri fryktet vannets skremmende egenskaper?

Hva om vi aldri tvilte?

Det drypper

…”fra takene
og vi ligger varme og nakne”…

Odd Børretzen sang det så troverdig. Så stillferdig. Så riktig.
At det noen ganger er sånn. Grått men godt.
At det ikke gjør noe. For alt annet er såre vel.

Det er en egen greie, det der. Å ha det bra selv om skoene er hullete, eller noe sånt. Man må bare øve seg, sånn at det blir vanen, gjennomsnittet.

Jeg ser liksom ut i bakgården, denne regnværsdagen. Det gjør liksom ikke så mye at det er vått, for regnet gjør at bakgården eksploderer i mitt yndlingsord om dagen; klorofyll.
Jungelvibrasjoner. Sommerløfter. Lykke-tro.

Venter. Gleder meg. Spennende, varm uro. Trygg.