Mulighetene er mange

Det er mulig jeg er litt hyper på enkelte områder. Etter ei herlig våkenatt sluker jeg en skjør time med søvn, i et jafs – og står opp like etterpå med den største selvfølgelighet. Med den største fortrolighet. Jeg står opp uten å kny og får gjort unna de tingene jeg utsatte i går kveld(fordi jeg heller ville våke en desembernatt igjennom).

Klokken står fortsatt på et ukristelig tidlig slag og det er stoisk stille i verden. Inne i mitt rom skinner lysene, musikken synger nordnorske viser om å krysse egne spor og det er ingenting som minner om hjemlengsel.

Jeg er hjemme her. I mitt rom. Mellom dørene våre. Mellom alle nøkkelhullene. Det er som om jeg er hjemme mellom de doble glassene – at jeg ikke dåner av de dårlige luftforholdene.

Men jeg er ikke helt hjemme likevel. Det er noe annet.

Det føles ut som om jeg skriver meg ut av skinnet. Smerteløst.
Jeg driver, men det er som en evigvarende drift i det samme landskapet. Den samme isblå lyssettingen.
En rytme som har fulgt meg siden før begynnelsen, henger stødig fast mellom skulderbladene mine – den arktiske lyden av sommer vil aldri slippe taket. Den tunge tampen av en vinter som aldri tok av, ligger ventende for evig under skosålene; følger meg gjennom dag og natt. Ser ut gjennom skitne vinduer og drømmer om noe annet. Det er den samme melankolien som vogger meg til natt når jeg er ytterst alene. Det er den samme, høye C, som skrenser inn når jeg leker med menneskene der ute. Smerteløst.

Før jeg kjenner etter.

Og det er da jeg ser den. Den andre historien med det ukjente toneleiet. Aksenten. Og de språkløse sidene som blar om og blar om, i håp om å finne et tegn. En begynnelse. En rytme. En historie som er fremmed. Ennå.

Permafrost

Jeg er midt i isen.

Det er blåtoner over hele det uendelig vakre landskapet. Øynene mine finner ikke hvile; jeg flakker over det hele, igjen og igjen. Jeg blir aldri mett. Jeg vil ikke bli mett. Jeg vil aldri luke øynene mine her. Jeg vil aldri mer sove i dette vinterlandet.

Jeg er trygg når jeg holder med ullvotten i rekka. Jeg har varme klær omkring meg og pusten min reiser fra meg som frost og ild ut i de enorme blokkene av is. Over disse gotiske formene. Dette middelalderske som skyter fra seg, høyt og skarpt. Som fanger lyset i en umettelig kaskade av form. Form. Form. Så vanvittig dyp. Lag på lag av årtusener av vinterland før dette.
Hemmelighet på hemmelighet. Elsk over elsk. Urskrik gjennom alle istider. Barneknokler og ungdomslyter. Gammel visdom og purungt vitebegjær.

Og alt teller. Det at vi våget å starte på reisen gjennom isen. Og underveis – det er her vi er; underveis. Og det er så avsindig vakkert. Umettelig. Og jeg kunne gjerne dø her, midt i isen; gjennomtrengende tilfredshet.

- – -

Jeg griner over bordet. Rekker hånden mot deg, men du gjør ikke antydning til å ta den og jeg skjønner igjen at den er usynlig. Så jeg trekker meg bakover igjen. Dumme meg, jeg er så utålmodig. Og redd.

Når jeg kommer hjem trekker jeg pusten dypt inn i mitt eget liv og alt svartner.

Plutselig

Jeg skjønner det arktiske i musikk. Plutselig.

Plutselig når jeg treffer Kohib i gaten og blir dratt ut i steppelandskaper, bare av is, så fruktige, frodige og intenst ensomme. Som en vinter kan bli. Som en ørken av sten. På sten. På sten. Og et plutselig sitrongress opp av ingenting. En såpeurt. Voilá!
Et øde sted der alt kan skje. Fordi du ikke venter det.

Plutselig kan jeg gå rett på N.P.Molvær. Krasje bom-da-bang i en altfor smal døråpning og tenke “oi det var sannelig noe!”. Jeg griper tak i armen hans og løfter han opp. Bærer han under armen, helt hjem. Helt plutselig.

Og det er slik den er denne sound’n som heter noe arktisk. Den er plutselig. Et trykk16 på det deiligste vis. Henfører deg. Spiller opp mot sjela di. Og henter deg inn og gjennom til ut og forbi – dette øde landskap det er å være et menneske. Dette aller vakreste. Den kjølige avstanden til nærheten. Livsrytmen jeg kjenner meg igjen i.

Andre ganger er den bare intetsigende, nesten irriterende feil. Anmassende. Trykkende. Urytmisk. Den trekker deg inn i en drøm du hadde da du var barn. Noe metallisk. Aluminiumsfolie som krøller seg. Og bretter seg ut igjen. Krøller seg på nytt. Og bretter seg ut. I et evig, vedvarende repetisjonsrituale. Lar seg ikke stanse. Våkn opp! Slå av.

Og slik er det med sound’n; nærværende og avvisende.
Det kan bli vanskelig, men det kan også bli gullende godt.
For meg er det slik at jeg må kjenne igjen humøret. Lufte lusa på gangen. Modusen. Hvordan det plutselige alltid er i endring.

Og la meg lede.

Arktisk sound – “blind my mind kohib…”

All kjærligheta som glapp ut av hendern på dæ – kor lemna den dæ?

Kan du huske en sekvens?
Nåkka oppriktig?
Et snev av noe virkelig tilstede?

Ikke sikkert du får det til. Det kan være vanskelig å hente det opp. Fra minnet.
Det kan komme ei skjelving. Det kan komme et rykk.

Du kan sitte sammen med noen. Du kan være mutters aleina.
Uansett kan det virke skremmanes; at du lot det fare.

Det vakreste du til da hadde opplevd.
Det næreste du hadde vært dæ sjøl.
En type oppriktighet du aldri hadde trudd på; den som mangla ord med konsonanta.
Det lå ikke et trøkk på riktig stavelse. Det lå ikke et dytt i riktig retning.

Det bare va tilstede. Og du slapp det.

- – -

Plutselig høre du lyden av arktisk igjen. Ser skjeggstubban. Ane holdninga i kroppen. Den bestemte svaien. Den måten å gå på. Den veien å svinge fra.

Du står aleina i det arktiske rommet. Ka nu det måtte bety.

- – -

Kohib – musiker som skaper noe.
Musikk som får meg til å skape nye omgivelser for tankene mine. Musikk som får tankene mine til å by kroppen opp til dans. Arktisk dans.