En gave av de betydningsfulle

Hverdagsmirakel

Selv jeg som er nokså mysterievant,
og fortrolig med hulder og troll,
kunne nesten forsverge at dette er sant
som er hendt meg idag klokken 12.

Og mirakelet var at en blomstret tapet
av bedrøvelig, norsk industri
ble en have av groende virkelighet
i landet som engang skal bli.

Og en bordduk, brodert med almindelig garn,
ble en slette med stier av sølv,
hvor jeg så, like klart som et utsovet barn,
at en enhjørning gikk med sitt føll.

Et skjevt gammelt bord ble det flyvende bord:
Det var bare å sette seg opp!
Og jeg så at Guds jord er umåtelig stor,
men at himlen får plass i en kopp.

Et hverdagsmirakel: Har himlen for spøk
et minutt skjenket syn til en blind?
Det ble åpnet en dør. Kom en fe på besøk?
… Nei, det var bare du som kom inn.

- André Bjerke -

Intern: Synkroniteter, my friend: Cornelis Vreeswijk

Somliga går med trasiga skor,
sag vad beror det på.
Gudfadern som i himmelen bor,
kanske vill ha det så.
Gudfadern som i himmelen bor,
blundar och sover satt.
Vem bryr sig om ett par trasiga skor,
nar man ar gammal och trøtt.
Vem bryr sig om hur dagarna går,
dom vandrar som dom vill.
Medborgare om etthundra år,
finns du ej langre till.
Då har nån annan tagit din stol,
det vet du inte av.
Du kanner varken regn eller sol,
nere i din marka grav.
Vem bryr sig om hur natterna far,
jag bryr mig inte ett spån.
Bara jag får ha mitt ansikte kvar,
Dolt i min alsklings vrå.
Jag ar en tvivelaktig figur,
duger ej mycket till.
Bakom ett harn står døden på lut,
han tar mig nar han vill.
Somliga går med trasiga skor,
tills dom har slutat gå.
Djavulen som i helvetet bor,
får sig ett gott skratt da

evt. bare sjekk ut om du finner Coole men’s shoe at Bianco this spring.
Think it over.

Desverre

Jeg måtte.
Jeg var meg og hadde fred i rommet. Jeg hørte på beat og Arne Garborg sin tekst var reinspikka erotikk og jeg tenkte at jaggu kan jeg se den teksten i et annet lys. Denne dagen. Jeg kunne si “Elsk” om så mange ting. Men ikke om deg. Desverre.

Du hadde akkurat våkna til liv. Var i din vår og sola som hadde steika rabiat hele dagen hadde forvirra og forelska deg. I livet.

Og det er derfor jeg hele tiden sier desverre.
Det at du kom i vinduet mitt.

Jeg hadde fred i rommet og skulle henge ut gjennom vinduet du tok. Mitt vindu. Min fred.

- – -

Jeg har aldri vært en Ikke-Drepe-Insekt-person. Men jeg kan huske fra fjorden, vinduene mine, og hvordan det var hver eneste sommer igjennom: vepsene som søkte tilflukt i karmen. Dreit og surra, var spydige i flabben og bare lå der på ert – hele døgnet. Og den fjorden. Der lyset aldri ga seg. Aldri.
Jeg kan huske hvordan jeg brukte de skitne glassene fra kvelden før og et helt rent A-4 ark. Glasset over. Arket under.
Så lukka jeg vinduet opp på vidt gap og slapp dem ut. Vepsene. Alle som en.
Ikke bare fordi jeg skulle gi dem luft og fri og liv og alt det der – like mye fordi jeg følte et slags adrenalin-rush. Av å mestre.

Jeebs! Mennesket mot innsektet.

Neida. Frykt. Og litt beven.

- – -

Men etterpå, når jeg tenkte på det at du måtte dø, da følte jeg litt at det var en skrekkfilm jeg var i. Bare fordi jeg sjekka øverst i søpla…

Vepsen var vekk!

- – -

Sjekk ut Valkyrien Allstars om du ikke har gjort det allerede. Ta en runde med Arne Garborg i samme slengen?

Babbel a la Babels tårn

Det er en rar måte å være lykkelig på; slitenheta som renner ut i saltvann over kinnbena. Og ei mager rykning i leppemusklene.

- – -

Jeg holdt armene hardt. Alt omkring deg leste linjer fra merkelige dikt.
“det brydder strå, det sveller knupp”

…

Du stod øverst oppe. På berget var du helt utslitt.
Visste at du makta dobbelt så mye.
“Å sæle meg som er so ung!”

Arne Garborg
Vårdag
- – -

Du grep etter henne. Og favnen hennes romma deg på avstand. Fullblods kjærlighet i den tynne lufta gav avkall.
“Jeg må styre meg
så jeg ikke blir forelsket i korset:
Bare se hvordan hun strekker armene sine
ut mot meg!”

…

Hun løfta blikket i rett øyeblikk. Senka skuldre sa du stinka. Duggfriskt.
“Men jeg vet det kommer til å skje.”

Nicanor Parra
Korset

- – -

Det finnes grenser; skikkelser nærmer seg
og det vage blir ennå mer vagt. Slik formulerer grenser seg.

Det er ikke stillestående føtter. Fjernt fra urolige trommestikker.
Grensene er spraglete. Som koksgrått spettet i aldersgrått.
Synet som aner grensene i nært og fjernt, bestemmer også.

Grenser bestemmer. Bestemmelser grenser.

Grensene blir latt tilbake, etter leken og midt i alvoret. Og særlig menneskekroppens liv; grenseløst.

Slik sett er alt enten Eller
umulig.

Wiki