Vingespenn

Ei natt, helt nylig, drømte æ dæ.

Av og til kan du stå der. Helt presis i drømmen min. Helt tilfeldig. Helt forvirranes.
Helt som før.

Og selv i drømmen blir æ førrbausa. Førrvridd. Førrfær.

Ka gjør du der?
No?

- – -

Når jeg våkner holder jeg det hele fast i bevisstheten min. Og i dagen skyver jeg det ut. Ut i bakgården. Ut i tretoppene. Ut i solen.

Måten jeg ville.
Du skulle fly.

- – -

Æ fikk aldri se dæ fly, baby.

Det våres i en sliten vinterkropp

Yess! Det er fint når knoppar brister og sånn. Gatene er tørre og man kan ha småsko og tynne strømper på bena. Det er fint å rusle i kveldsmørket og tenke på at det ennå er ganske kaldt om kveldene gitt. Og det er fint at vi leiter opp fargene i hukommelsen igjen.
Yess.

- – -

Filteret har skifta; en blekdus farge henger over fasadene. Som om murpussen egentlig ikke sitter fast i veggen, men henger en liten centimeter ut fra selve veggen. Balanserer mykt og alt som skal til for å forstyrre, er et lite vindpust. Et kaldt drag over taksteinene.

Det er sånn det føles akkurat nå, rett før våren blir virkelig. Huden henger utenpå. Et skall av døde hudceller.
I nakken strammer gigantiske stålvaiere og øyeeplet føles hele tiden sårt og tørt. Som om noen har festa det til øyehula med tynn sytråd. Makabert nok, men blodårer og muskelbaner finnes overalt i kroppen. Og det er stramt. Kjempestramt.

- – -

Lørdager har fått en ny vane for å bringe helheten ut av fatning, men i dag funker det bare ikke. Det klør og musikken er hele tiden bare halvgod. Jeg treffer ikke en eneste spiker på hodet og har mest lyst til å gi opp. Tulle meg innerst i ei krå i sofa, med pledd om bena og en halvgod movie on the screen. Eller dagdrømme; seile min egen sjø. Langt og lenge. Utenfor en annens strandsone og bare duppe av. Fiske. Og plystre: to toner, om og om igjen.
Morten Abel-effektene* mine skal ligge i en knæsj orange flettebag, i baugen. De fete solbrillene som jeg satte ræva på i fjor, ligger selvsagt fullstendige der, de óg. Det er ikke den ting som er kjipt eller stramt eller stress. Jeg er bare uendelig blid.
For jeg slapper av uten å behøve det.

Sånn kjennes det ut nå.

- – -

I oppgangen hører jeg trøstesanger. De ligger på annethvert trinn og smekter seg om anklene på de som går forbi. De som trenger det, går litt saktere – har bedre tid og er lysten på å slippe bedrøvelsen fra seg. Det er små gliper mellom glassene i vinduene, som vinden uler gjennom på høsten, men som nå om våren, blir vedlikeholdt av ei hulder.

Jeg kan høre hvordan våren lokker fra bakgården.

- – -

*assecoirer

Music baby

Kanskje det alltid har vært på samme måten; lyset får deg til å ville lyse?

Jeg tenker på hvordan jentene etterhvert kommet til å hyle kvinne-oouh og himle salig med øya, når tekstlinja:
“Trying to remember the warmth from Her father’s hands”
sveiper over et senkvelds-landskap i midtsommerbris.

Jeg tenker på hvordan to par øyne vil finne hverandre i det samme de innser dybden, begge to, i lyden fra “the pearl fisher’s song”.

Og hvordan en av dem kanskje våkner noen dager senere og føler seg fri og sterk og ny;
“Cause she’s seen more than you ever imagined
And maybe that’s what it’s all about”
og svinger seg omkring et sykkelstyre ut i verden, simpelthen for å tåle alt.

“Field of vision becomes Weird and clear again”.

Jeg tenker på hvordan noen blir frisk akkurat når det begynner å lysne av dag. Jeg tenker på hvordan hun kanskje våger seg på et smil, svakt over leppene og prøver å huske et nytt mantra:
“We’re lucky to still be alive
We’ll dance while we’re still alive”
og kanskje kommer seg opp av senga til forandring.

Også tenker jeg på at kanskje det fremste vi behøver akkurat nå er et skikkelig godt beat, en følgebil med music:
“You got great legs
got them high cheekbone baby”,
enten for å bramme oss selv eller for å se noe vi dengang ikke så.

Jeg tenker på at når det lysner, søker vi lys mer. Blir påvirka til å gripe etter noe ekstra, noe litt større; “something great might just happen”…

“play lalalala louder”

Edendale, Big bang

Gulrotkråka – ei utfordring til leserne!

Bare en rar drøm(for en gangs skyld).
Men ikke i natt. En annen natt, litt her forleden. En kort snutt som bare var totalt merkelig.

Det står ei kråke på et gulv foran meg. Kråka er ei gulrot-kråke.
Kråka har kråkeform. Og gulrot-substans.
Den strever ørlitegrann med å spasere. Spasere på skipsparkett.

Plutselig begynner jeg å grine over kråka.
Og rett etterpå oppdager jeg at jeg gråter fordi gulrot-kråka ikke har bein.
Og det er så forferdelig trist.
Og jeg sier: “men mamma, den har jo ikke bein”(og det er tydelig at det er en mamma der, utenfor billedkanten liksom)
Og jeg gråter ennå mer, fordi jeg skjønner at det er derfor den nå strever så ekstremt med å spasere på gulvet.

- – -

Såh. det var den rare drømmen. Så til poenget med posten:
Feel free to

- overanalysere drømmen
- lage et dikt om gulrotkråka
- komme med en “vätenskaplig uppsats” over temaet
- fortelle om den siste, rare drømmen du hadde

- – -

Og ja, en liten tillegsopplysning om gulrotkråka;
du vet forskjellen på ei skrella og ei uskrella gulrot? Kråka var uskrella.