Vi går for Lørdag.
Forbi Grønnland kirke; du og jeg sparker i løvet som dekker fortauene. Vi nikker og sier i kor:”sånn er det ikke hjemme”. Vi er i bevegelse og løfter blikket opp mot trekronene. Så langt oppe de er. De rager, svagger, puster og samtidig er de som bautaer. Vi nikker mot hverandre igjen. Trør videre og jeg tyvtitter litt i kartet – jeg har retningssans, men noen ganger har den litt dårlig selvtillit. Akkurat som alle oss andre.
Men det er bare å se på deg. Ganglaget og rytmen i kroppen din. Så lett, uten å være lettvint. Så grunnleggende på jorda, uten å være statisk. Også roligheten i måten du ser på. Ut mot verden, inn igjen, løst eller hektisk. Det er du, så mye på en gang – men aldri krevende. Det er så trygt å miste litt snøringa sammen med deg.
Også går vi plutselig inn døra. Inn til skogene; årstider, pan og erotikk. Vi nevner årstall og synes vi ser noe i tidslinjene. Overlater tresnitt til de bebrillede med et sort, litt kreppet skjerf i halsen, til de med riktig kordfløyel og bedre holdning. Det klør svakt på haka.
I skogene er det jeg ser disse kvinnene. Trestammene som minner meg om kvinnens skjød. Livs-formidleren. De ru stammene, de stolte greinene - gjennom de vakre årstidene. Jeg stanser der. Beveger meg. Og ser den lille mannsskikkelsen som lurer i den grønne tåka; Pan.
Vi leter etter overraskelser. En ny vinkel til Munch for meg; gåtene. Tilslutt finner vi en ny skog og der har har en mann hengt seg i den øverste tretoppen. Rett ved siden av den kongeblå nattehimmelen ved siden av, som minner meg om kirkehvelvinger i Roma. Tankene blir så store og melankolske. Men så menneskelige. Så banale. Grunnleggende.
—
Vi tar en røyk på utsiden, ser på hverandre og nikker atter en gang. Sånn er det ikke hjemme, selv på en lørdag. Vi kan ikke stå utenfor Botanisk hage og tenke at om vi går gjennom den, vil vi nok komme til en café på andre siden. Og vi går inn.
I Dufthagen plukker vi dufter. Regelrett. Det er ikke vanskelig å tenke på Parfymen; vi forføres. Midt i høstens forråtnelse. Fløyelsblomst! Kinagressløk! Timian! Vi plukker hasselnøtter og helikopter, trår i barnåler og “kongens gress”, går under en avgått eføy-gang og springer ut i asfalten igjen. Vi snur oss en siste gang: der står Munch’s kvinner, i levende live, og vinker til oss; vær i livet.
På caféen lander vi dagen. Americano og trykksverte, Los Lobos og noen sixpack’er med øl. Det er så inspirerende å se, å smake eller å lukte. Det er så godt å le. Ha en lørdag sammen med “bittelillebror” og fylle rommene i livet med grunnleggende “væren”. Og enda, enda er den ikke over.
Dagen. Døgnet. Livet.
