Jeg liker estetikken i fotball. Det er lite som kan være så direkte vakkert. Live liksom. Ei scoring. Et raid fra midtbanen. Veggspill. Finter.Det er snakk om teknikk. Av og til er teknikk bare Wow! Fingerspiss-talent.
Gåsehud.
Også kan det være ganske kort mellom velkjente himmel og helvete.
Jeg følger ikke med. Nei, egentlig ikke. Ikke Champions leage og sånn, for eksempel. Selv om jeg vet at “you never walk alone”.
Jeg følger ikke med. Bare litt. Tippeliga. I rykk og napp. Tøffe kamper. Ære. Tap. Og trenerbytter, filosofi og personligheter.
VM og EM er interessant. Det er også ganske sosialantropologisk; De regelbundne tyskerne, finteferdigheter fra braziliano og overmodige førstereis-lag.
Jeg liker å bli revet med. Plutselig sitte i et lokale, storskjerm og øl – leve seg inn og mene noe, veldig tydelig.
Å være på kamp derimot, er altfor krevende. Man må liksom gi så mye selv da. Støtte gutan sine. Peise på. Bruke stemmen. Holde takta. Også begynner det å regne.
Og tordne.
Og vi vinner!
Rosenborg go home.
Men.
Jeg kan ikke fordra en lørdagskveld på TV2. Uansett hvor mange viktige kamper man bare må sende, eller hvor mange som gjør sin absolutt siste kamp. Jeg kan ikke fordra trynet til en viss bergenser som febrilsk-engasjert ser det som en livsnødvendighet å mene noe om det meste for så vidt. I beste sendetid.
På lørdagen vil jeg helst ha noe som legger seg mildt mot rødvinsstemninga i stua. Som løfter glasset sammen med meg. Som er litt små-romantisk og kanskje kommer med en skål oliven. Chili-marinert. Eller med hvitløk. På lørdagen vil jeg ha rene sokker og friskt etterbarberingsvann. Ren servant og en myk pute i stolen der jeg sitter. Jeg vil ha noe halvt svingende musikalsk. Eller bare en god film.
Rødvin og fotball er ingen drømme-match…
Men hallo! Vi banka Brann!
