Forklaring

Det har seg slik at jeg er borte for tiden.
Og det har selvsagt sine åpenbare forklaringer.

Og et par til. Som f.eks. at jeg feirer. Jeg feirer mye for tiden!
Selvstendighet og voksenliv på en kos måte.
Jeg feirer jul, nyttår og bursdager.

Jeg feirer gode ting og velvære.

Klipper og limer og skriver.
Jeg feirer at jeg prøver.
Og at “noe” dukker opp.

Jeg kunne vært tilbøyelig til å skrive at jeg feirer at det er så kaldt, så ekstatisk feirer jeg.

Og i mellomtiden, en liten diggresjon;
med fare for å høres ut som en hybelboer på første året: jeg har vært uten kjøleskap i flere måneder enn jeg kan telle. Og jeg har ikke bitt meg merke av det.
Og det er en annen historie, for en annen dag med bedre tid.
men altså,
det første som skjer etter at kjøleskapet er i hus, er at brokkolien svinner hen, gulner først og får mørke flekker. Champignonen blir rynkete bare ved et godt ord, folkens!
Det er som om jeg nå må SE grønnsakene for at de skal bli mat for mons.

Og matblogging har jeg en hel haug av ansatser til. For jeg har feuret med mat.

Og i fryseren ligger hjemmelagde rundstykker og venter på en gylden anledning, pluss en trio-iskrem som ingen makta tanken på etter juleribba…

Jeg lever godt. Selv uten laptopen.

Såh, da ble det totusenogni i en fei!
I’ll be back!

Godt nytt år!! Til fredags-arkitekten også!

Fredagsarkitekten har dårlige arbeidsvillkår

Jeg våkner med alle disse historiene i hodet. Avsnitt som renner nedover armene. Punktum som prikker i underhuden. Jeg våkner med utrop på neglene og spørsmål som dingler fra ørene. Noen halve setninger krøller seg bak knehasene. Og oppunder taket, sirklende under gipskrona, kan jeg nesten høre en form for musikk. En forsiktig vind mot ei seljefløyte. Det lukter godt.

Jeg våkner med ei giverhånd. Utadvendte håndflater og et klart blikk. I ryggraden ligger disse nye fortellingene våre; en følelsen av at alt endrer seg mellom det nye og det gamle. En følelse av kobber og skumgummi, og overgangen mellom dem. En bevissthet rundt dette NÅ.

Jeg erkjenner historiene, tidene mellom hver hendelse. Jeg kjenner hvordan jeg vokser og griper tak i erkjennelsens kraft. Det rystende. Det bejaende. Det utsulta og det fråtsende. Og ingenting av det rister jeg av meg – jeg våkner og eter det til frokost.

Det florerer gjennom smaksløkene mine. Det minner meg om noe annet og det setter igang noe nytt. Gud, la meg aldri bli mett!

La meg aldri lukke hånden min! La meg aldri stå likegyldig ved siden av! La meg aldri miste holdningen min!

Jeg våkner med alle disse historiene som aldri skal fortelles. Jeg våkner i en form som skal bli en annen: Navnet ditt skal få nye bokstaver. Ansiktet ditt skal få nye trekk; rynker som bærer latteren og en føflekk for alt det usagte.

- – -

For en tid tilbake gikk jeg gjennom byen. Denne byen. Denne sultne byen; Dette Hamsun-minnet. Verden.

Du brukte lang tid den morgenen. Ville ikke gå fra meg, ville ikke være alene. Jeg kjente hvordan du bet deg fast i meg. En tviholdelse jeg aldri hadde opplevd sammen med deg før og dagen ble så lys.

Det var høst og jeg ville tro at vi hadde livet foran oss. Jeg husker hvordan jeg formulerte ei setning til deg og hvordan jeg tenkte toneleiet og blikket mitt skulle være. Og jeg skulle ikke slippe skulderen din før du hadde reagert.

For en tid tilbake gikk jeg gjennom byen. På gatehjørnene hadde høsten igjen slått lens gjennom nettene. Uten blygsel. Berusa av sommerens ekstreme tilstedeværelse. Og dagen var igjen så lys at du lå i meg.

Også, på et fortau i et trafikkert strøk, måtte jeg stanse helt opp. Noe hadde flytta på løv, noen centimeters forskyvning. Jeg stansa helt opp. Stod stille. Jeg innhalerte synet; løvet hadde gjennom en våt natt, tørka opp og forflytta seg. Tilbake på fortauet lå avtrykkene: brune, skjoldete lønneblad.

Jeg sprang til politistasjonen og fikk låne den hvite tusjen.

Bildet hentet fra Hege, http://www.photosight.org/photo.php?photoid=69463

Trefoldighetskirka

Jeg forsøker å dra kjensel på dette:
Hvordan alle ting utvikler seg under de rette vekstvilkårene.

Jeg tenker på tulipanene i bakgården. At jeg helst skulle “knoppet” noen av dem. Slik at de kan konsentrere seg om den viktige løken, istedet for å holde liv i en utblomstra knopp. Vekstvilkår.

Jeg tenker på sykkelen min i portrommet. At jeg helst skulle olja kjeden og spylt “kromet”. Slik at den kan konsentrere seg om å bringe meg fra a til b i mange år enda, istedet for å krangle med girspakene, slik at kjeden hopper av i mangel av gode argumenter. Fortrinnsvis når man er på vei til jobb og ikke behøver olje-fingre. Vekstvilkår.

- – -

Hvem drar i trådene? Hvem planlegger? Hvem får gjennomslag?

Bakgården igjen; bakgårdsarkitekten eller styrelederen? Samarbeid.
Sykkelen; Syklisten eller været? Samarbeid.

- – -

I Trefoldighetskirka opplever jeg at samarbeid er en av grunnpilarene.
Jeg tror på en måte at der kan konservative og radikalere samles, akademikere og håndtverkere, genier og lekmenn, yngre og eldre – under det høye taket uten å skue hunden på hårene så og si.

På 1.mai rommer denne kirka, det den i min korte erfaring har rommet hittil, i mer eksplisitt form;
en prest
en menighet
en venstreradikaler og selverklært ateist
en filosof og søndagskolelærer fra et borgerlig hjem
og en artist som forsøker å bringe sammen anarkismen og Gudsbegrepet.

Og alle tar rommet i bruk. Med respekt for hverandre. Med ærlighet. Og med et sterkt ønske om den gode samtalen. Om verdiene som ligger i bunn for menneskelivet. Fra det ene eller andre ståstedet.

På mange måter kunne denne første mai foregått i en forelesningssal på Blindern; trampeklapp, latter for gode poenger og interesserte tilhørere.
Men på mange måter ikke.

For den gode samtalen ble gitt helt egne vekstvillkår i kirka. Det sakrale rommet. Med lavere terskel.
Jeg tør påstå at man i en forelesningssal sjelden, om ikke aldri, vil nære en sterk opplevelse av ren oppriktighet. Av skjør, skjør ærlighet. Av bevrende røst.
Med så vidt forskjellige debattanter.
Og med så

- – -

Her dukka fredags-arkitekten opp igjen! Jeg kødder ikke!
Den fantstiske avslutninga handlet om mine egne vekstvillkår. Man formoder at en ny versjon kommer senere…
Og jeg skal IKKE si ut eder og galle.

- – -

Tilføyelse, etter fredagsarkitekten’s ugagn:

Jeg skulle avslutte posten med et personlig utrop til mine folk.
Til Husmora. Til Berta Beiben. Til Mdm Whisky-voice.
I særdeleshet.
Til søstra og brødrene. Til fossilene.
Til alle der hjemme.

Til de som er der ennå. Eller var der en kort stund.
Og til de jeg ennå ikke har møtt.

Jeg skulle skrevet om hvordan dere alle ville vært der med nysgjerrighet, med gjenkjennelse og med avstand. Hvordan dere med ærbødighet ville skrittet inn i et av mine rom. Og et av kirkens rom. Og hvordan ærbødigheten nok ville gått over i en slags forstand.
Tvil og skepsis til tross. Det vi ikke forstod så langt, ville vi sammen ha “sensa”.

I tillegg ville jeg skrevet noe om hvordan nettopp denne kirka har åpna ei dør, ut i et rom i meg jeg ikke visste at jeg hadde. Jeg skulle skrevet om hvordan jeg alltid har leita og slitt. Høyt og lavt. Dypt og bredt. Att og frem. Og stadig funnet ro.
Men nå vet jeg, bare midlertidig.

For Trefoldighetskirka rommer også meg. På alle måter.
Den gir meg min tiltrengte frihet til å være meg selv, på mine egne premisser – slik Gud har framsatt dem for meg.

Også tenker jeg gjennomtrengende på mine egne vekstvillkår.
Hvem drar i trådene? Hvem planlegger? Hvem får gjennomslag?

Jeg kan ikke si at jeg vet – men jeg drar kjensel på en slags helhet, der bak et sted. Akkurat bak der; bak den fete bilen, på det sort-hvite bildet.

- – -

Vær velkommen!

Ikke helt helg

Jadda, det er fredag. Så absolutt O’ herlige fredag.
Jeg tar alltid godt vare på fredagen, uansett om jeg har hektiske timer eller ikke.

Sånn i effektivitetens navn har jeg nå rensa parketten for de lykkeligste hybelkaninene jeg kan huske å ha sett. Kommet et stykke på vei med de skitne glassene som stod og sjangla i oppvask-kummen. Og laget en vellykka ladning med Yirgacheffe.

Det lykkeligste med denne fredagen er likevel kombinasjonen av solskinn og Husmora’s ankomst. Det lover en ny uke i vennskapens nære tegn. Sånn dagligliv og middag og jabb og sofa – noe rødvin skal nok også konsumeres, før Husmora igjen drar ut i den store geografien. Redde-verden-prosjektet må anses som meget vellykket.

Jeg kunne nok tenkt meg å skrevet noen fyndige ord om denne Husmora. Om blikket hennes. Og latteren. Og evnen til å forstå. Jeg kunne nok tenkt meg å si noe om måten hun er min beste venn på. Men så langt har hun bare fått dette navnet. Husmora. I bloggen.
Og det er egentlig bare på ert. Og det er fredag, lett som bare det – nesten overfladisk. De seriøse ordene kommer. Bare ikke i dag. Selv om jeg nok kunne tenkt meg det.

Dette er en sånn fredag, der det ene glasset med vin, garantert blir en halv flaske og vel så det. En sånn fredag da bitende tidlig, lørdagsmorgener ikke betyr det grann. En sånn fredag der alt smaker akkurat passe godt, igjen.

På toppen av det hele, på toppen av sol og forventning, har jeg skaffet meg en sykkelvenn i dag. Endelig. Som skal ta meg med mot Bygdøy. Vise meg steder for bålkaffe og piknikpledd. Vann og stein. Asfalt og gress. Og masse frisk luft.

- – -

Hvor blir det av arkitekten??

Konsentrasjon

Jeg er for lite konsentrert for tiden, til å skrive.

Det klør i tastaturfingrene og jeg liker følelsene av å trykke vilt og uhemmet. Liker lyden, den smetter så lett, når jeg skriver på ingenting. Når jeg slipper å tenke. Når jeg mangler en rød tråd.

Jeg skulle skrive om fotball som kultur, Husmora med Aalesund-skjerfet, musikk gjennom ledninger, kaffe selvsagt, sola på den imaginære terassen, dagene som har gått.
Og jeg begynner. Kommer meg gjennom det første avsnittet, før posten begynner å handle om alt mulig annet.

Jeg hadde vel aldri en tråd.

- – -

Det har vært noen vakre dager. Følelsen av tilfredshet toppa seg en helt vanlig hverdagskveld. Sånne små ting som ble veldig berusende. Og overhodet ikke nevneverdig.

Også kommer det en haug med telefoner, avtaler med eksakte klokkeslett, “selg deg selv”-oppfordringer – alt mens hybelkaninene også ser ut til å stortrives.

Yes. Det er godt å være i vinden. Å få vise for en selvinnsikt man har. Hvilke kvaliteter en setter pris på, både ved seg selv og omgivelsene. Det er digg å få vise at man har en retning i det man lever. At man ser de store linjene. At man har kapasitet. Og engasjement.

Jeg blir små-høy av det. Også skinner sola, liksom bare for å bekrefte at du er i siget. Og t-banen viser seg fra sin beste side; pengeboka og bankkortet befinner seg fortsatt i veska når du kommer hjem.

- – -

Det går etpar dager før det hele synker inn. Blir en del av normalitetsbegrepet.

Også komemr u-svingen, for å se hvordan det så ut det siste stykket. Bare motsatt. Kjørte du forbi et stopp-skilt? Eller tok du av i riktig kryss? Var det en slags åskam der et sted, slik du hadde sett for deg?

Poenget er at du ramler nedpå. Og sånn skal det nok være: reality check. Going.

Og det er på en måte derfor jeg ikke har konsentrasjon til å fullføre denne posten.
Jeg må løpe til en avtale.

- – -

Det er faktisk fredag.

Morgenrøden, langt på dag

Det gjentar seg. Det skjer på nytt. Ikke som smør på flesk, mer som noe jeg kjenner igjen. Det er fredag, ikke sant?

Jeg skriver om feelingen, om morgenrøden i det å våkne og ha alle muligheter. Det å ikke ha klokkeslett. Det å mane frem sola. Det å lykkes. Dagen.

Også kommer han. Den rakrygga mannen i frakk. Han som før har kommet inn i teksten, forstyrret det du holdt på med, tatt oppmerksomheten din og ført den til noe annet.
Han med brillene på issen og likevel, det innstendige blikket.

Det ligger en duft igjen av ham i en krå i yttergangen. Noe du skulle forfølge?

- – -

Så er det tid for en røyk ut vinduet igjen. Og der, der ligger kjøkkenet endelig badet i sollys! Det kan ikke være annet enn fredag! Og selvsagt, teksten forsvant i “publish, not found”…

Morgengrøde, het den

På fredager kan det komme en mann inn i teksten. Han har på seg en sort frakk og brillene sitter på hodet. På den skallete issen hans. Og likevel er blikket hans innstendig, granskende. Han går i gatene våre. Rak i ryggen, men likevel så avslappet. Han går gjennom byen, i gater og streder, nær deg og asfalten din. Og likevel lytter han til en mildværskantate som drypper fra taket.

Han har en sammenrullet avis under armen, som han ikke vet om han har lest, eller skal lese. Han er likevel interessert. Og det er derfor han går der og avbryter. Han avbryter den gode fredagsteksten din. Den om samtalen og uka som har gått og fredagens iboende forventning. Han avbryter teksten når du skal si noe om den vellykka kaffen og brødskivene med skinke og tomat. Og en “dert” majones.

Han avbryter deg stillferdig, som når du venter etter at du har trykket “Publish”, og du venter, venter med bange anelser fordi du ikke har lagra på forhånd. Og det som skjer, det skjer. Det er fredag og det var en deilig tekst å skrive. Og alt som står igjen er mannen med frakk. Arkitekten i byen din.

Han går og venter på deg. Kom deg ut i dagen, natta og livet. Vær denne fredagens formfulle forventning, inspirert av alle de dagene som har vært forut. Sa teksten. Og forsvant.

Morgengrøden.