Fargeløst

Sånn er det å ikke se noe i farger.

Trærne.
Det er ingenting å si om trærne, annet enn at de blir eldre. De også.

Fuglene.
Det er ingenting å si om fuglene, annet enn at de blir eldre. De også.

Sjelene.
Det er ingenting å si om sjelene, annet enn at de eldes.

Så lite vise vi er, vi mennesker.
Uten farge har vi så hård hud. Vi har så sylskarpe spydspisser. Og blikket vårt er uendelig, slik alle ord til syvende og sist er avmektig hule.

Ensomhet er det største hulrom.
Kjærlighet er den dypeste avgrunn.
Vennskap er det strengeste fengsel.

Overgang

Det er iskaldt i byen nå. Hver eneste morgen ut av dyna er iskald.
Tærne stivner og gjespen sitter innmari langt inne.
Sola skrår enda skjevere inn over husveggen – du ser den har lyst å dra inn strålene.
Men den må. Den må stråle.

Hadde du bare orka. Hadde du bare sett hvordan alt dette kom til å ende.

- – -

Sånne smale øyne som det du har.

Sånne milde hender.

Sånne omsorgsfulle tanker.

Sånne som dere.

En gave av de betydningsfulle

Hverdagsmirakel

Selv jeg som er nokså mysterievant,
og fortrolig med hulder og troll,
kunne nesten forsverge at dette er sant
som er hendt meg idag klokken 12.

Og mirakelet var at en blomstret tapet
av bedrøvelig, norsk industri
ble en have av groende virkelighet
i landet som engang skal bli.

Og en bordduk, brodert med almindelig garn,
ble en slette med stier av sølv,
hvor jeg så, like klart som et utsovet barn,
at en enhjørning gikk med sitt føll.

Et skjevt gammelt bord ble det flyvende bord:
Det var bare å sette seg opp!
Og jeg så at Guds jord er umåtelig stor,
men at himlen får plass i en kopp.

Et hverdagsmirakel: Har himlen for spøk
et minutt skjenket syn til en blind?
Det ble åpnet en dør. Kom en fe på besøk?
… Nei, det var bare du som kom inn.

- André Bjerke -

Når du er pjusk

Det er rart med de tulipanene, du.

I fjor lærte jeg at tulipaner er stauder. Jeg husker hvordan jeg ble inspirert av måten de liksom skøyt i været på. Og den litt vevre klorofyll-fargen som håpet seg ut i bakgården.

I år ser jeg på staudene igjen. Fra vinduet mitt ser de så forblåste ut.
Kan ikke huske at rødfargen var så blek, så melert og oppgitt. Kan ikke huske at vår-vindene fór så heftig med dem at de nesten ga opp, at de nesten ville begrave seg nedover i den rike jorda under dem.

Så rart.

Så rart at tulipanene er deg, et øyeblikk. Så rart at jeg ser dem slik jeg ser deg.

Viljesterk vakker.
Skjør styrke.
Bugnende begrensninger.
Varm vennlighet.
Kruttsterk kjærlighet.

Det var den éne tua med tulipaner der ute.

For jeg henger ut av vinduet for andre gang i kveld og det har stilna i bakgården; grillinga er over og naboens lillegutt skal sikkert krype under dyna ganske så snart (Å….de barna, hva er det med dem som rører så dypt i mennesket? Hva er det med dem som beveger meg så grunnleggende? Hva er det med barna jeg ikke får fatt på?). Merkelig nok registrerer jeg at avisa som ligger på hagebordet er ganske gammel. Solbleika.

Og jeg registrerer den andre tulipan-tua; fem meter unna den forrige. I en annen type jord eller?
Der har ingen knopper sprunget. Der har ingen halser gitt etter for vindene. Der har ingen blader bleikna.
Der står ei høyreist tue, nesten slik jeg husker, bare ennå grønnere. Dyp-grønn i halsen og bladene! Og jeg vet for visst; de er av samme slag!

Det er da det slår meg at jeg trengte det bildet idag. Den distingsjonen. Akkurat den bekreftelsen.
Det er sånn vi er: sterk og svak.

Avmakt og vilje.
Hjelpeløs og selvberga.
Anemi og sunnhet.
Irritasjon og fryd.

Motsatt og samtidig helt på kanal.

Men det beste er å ane driften. At noe driver videre på tross av.
På tross av sur vind. Sjøsprøyt.
På tross av brukne stiletthæler og rift i sjela.
På tross av natta lang og dagen gidder vi ikke snakke om.

På tross av.

Men det må jo være en grunn til det, må det ikke?

Bildet er tjuvlånt fra josimo! Fantastiske bilder der i gården - sjekk det ut!!

Intern: Synkroniteter, my friend: Cornelis Vreeswijk

Somliga går med trasiga skor,
sag vad beror det på.
Gudfadern som i himmelen bor,
kanske vill ha det så.
Gudfadern som i himmelen bor,
blundar och sover satt.
Vem bryr sig om ett par trasiga skor,
nar man ar gammal och trøtt.
Vem bryr sig om hur dagarna går,
dom vandrar som dom vill.
Medborgare om etthundra år,
finns du ej langre till.
Då har nån annan tagit din stol,
det vet du inte av.
Du kanner varken regn eller sol,
nere i din marka grav.
Vem bryr sig om hur natterna far,
jag bryr mig inte ett spån.
Bara jag får ha mitt ansikte kvar,
Dolt i min alsklings vrå.
Jag ar en tvivelaktig figur,
duger ej mycket till.
Bakom ett harn står døden på lut,
han tar mig nar han vill.
Somliga går med trasiga skor,
tills dom har slutat gå.
Djavulen som i helvetet bor,
får sig ett gott skratt da

evt. bare sjekk ut om du finner Coole men’s shoe at Bianco this spring.
Think it over.

Babbel a la Babels tårn

Det er en rar måte å være lykkelig på; slitenheta som renner ut i saltvann over kinnbena. Og ei mager rykning i leppemusklene.

- – -

Jeg holdt armene hardt. Alt omkring deg leste linjer fra merkelige dikt.
“det brydder strå, det sveller knupp”

…

Du stod øverst oppe. På berget var du helt utslitt.
Visste at du makta dobbelt så mye.
“Å sæle meg som er so ung!”

Arne Garborg
Vårdag
- – -

Du grep etter henne. Og favnen hennes romma deg på avstand. Fullblods kjærlighet i den tynne lufta gav avkall.
“Jeg må styre meg
så jeg ikke blir forelsket i korset:
Bare se hvordan hun strekker armene sine
ut mot meg!”

…

Hun løfta blikket i rett øyeblikk. Senka skuldre sa du stinka. Duggfriskt.
“Men jeg vet det kommer til å skje.”

Nicanor Parra
Korset

- – -

Det finnes grenser; skikkelser nærmer seg
og det vage blir ennå mer vagt. Slik formulerer grenser seg.

Det er ikke stillestående føtter. Fjernt fra urolige trommestikker.
Grensene er spraglete. Som koksgrått spettet i aldersgrått.
Synet som aner grensene i nært og fjernt, bestemmer også.

Grenser bestemmer. Bestemmelser grenser.

Grensene blir latt tilbake, etter leken og midt i alvoret. Og særlig menneskekroppens liv; grenseløst.

Slik sett er alt enten Eller
umulig.

Wiki

Lost in this world

Jeg savner hjem. Jeg savner tid. Jeg savner mennesker. Først og fremst.

Jeg savner å vite at jeg slipper å drikke siste slant av ølen min alene. Jeg savner deg som holder ut. Som følger med. Som jobber for.

Jeg savner så sinnsykt kyss i munnviken. Jeg savner hjemmeglimtet i øyet. Jeg savner følelsen i brystet.

Jeg savner å
å
å

Jeg savner deg.

Jeg savner å treffe kjenninger på café. Jeg savner gledeshyl og hjerteklem. Plutselig.

Jeg savner en sms og er du der?

Forlangende og prøvende.

Jeg savner veps og badevann. Jeg savner ei iskal fjære og kald bukse.
Jeg savner drømmen som flyter i vannkanten, på rett side av øya og det iskalde glasset med hvitvin.

Jeg savner bål-lukt i hvitklær. Jeg savner smaken av skikkelig jordmor-kaffe. Jeg savner oss – slik vi var meg.

Jeg savner veien hjem og ikke å vite hvor lang den var. Jeg savner å lukke meg inn døren og få en klem mens jeg gjør det. Jeg savner den store gata. Som alltid lå midt i veien. Og jeg savner å høre dere som kanksje går forbi der – at dere går der; yndlingsbutikken min, caféen og bilene i garasjen.

Men,
så lenge jeg savner noe jeg vet om
- kanskje er jeg ikke så lost alikevel?

Mellom oss

Jeg har lyst til å erindre. Jeg vil begrave meg i minnner. Jeg vil ta dypdykk og føle meg hel der jeg var. Og jeg vil ta deg med.

Men først skal jeg leve.

Først skal jeg møte deg igjen. Si det samme som jeg sa sist. Se om jeg kan si mer. Prøve å merke meg og deretter si det som det er. Så skal jeg være sammen med deg, så avslappa som det går an derfra. Uansett hvordan vi får det.

Jeg håper ingen av oss er på leit. Håper ikke vi trør i et bestemt spor. Håper ikke vi holder oss innafor noen andres begrensninger.
Jeg håper vi er der når vi er der. Over et bord eller utenfor et vindu. Under stjernene eller langs fortauskanten. Jeg håper vi kan se forskjellige ting og merke oss det.

Også håper jeg vi kan avslutte kvelden i tide. På en fin måte. At dagen har vært fin og at vi kan sove i hver vår drøm og våkne. Våkne til nye, friske dager som kanskje bringer med seg noe av alt.

Av alt det vi ennå ikke vet.

Å føle

Noen er redd for følelser. Å føle er skremmende. Å føle er å vise. Åpne. Være udekka. Kanskje. Noe sånt. Om ikke alltid like skremmende, så iallefall å vise noe oppriktig. Når det er skremmende er det kanskje fordi en er redd for å ikke bli kreditert for følelsen. Redd for å bli avvist. For at ikke følelsen en viser skal være i samsvar med det en har vist før. At det skal skjære inn som en kontrast til hvordan en har følt tidligere.

Følelser kan overskride normalen. Ens egen. Eller andres. Og mange ganger er det kanskje derfor noen holder igjen. Visse følelser. I visse sammenhenger.

Jeg tenker nok at de fleste som synes følelser er skremmende, tenker på det å innvolvere seg i og med andre mennesker. Når følelsen i et visst forhold vokser. Tiltar i styrke. Farger måten du tenker på. Tenker om.

Å føle for andre mennesker gjør kanskje svak. Å ha mer å bry seg om, bekymre seg for og ta ansvar for – jo det skaper rom for sorg. Men sorgens rom blir aldri større enn sorgens motsvar. Rommet som sorgen skaper baserer seg på kjærlighet. Baserer seg på liv. Og på en type grenseløs godvilje, som jeg ikke tror kan finnes uten frykten. Frykten for at noe skal hende. Frykten for noe uventa. Frykten for alt det uvisse.

Så det vi synes er skremmende er tanken på en eventuell sorg. En evtentuell avvisning. En eventuell avskjed. En eventuell avstand. Et eventuelt nederlag.

Så da kommer spørsmålet, rekende på ei fjøl her jeg sitter. Vannkanten er nær som aldri før. Lufta er krossklar. Isende frostfull. Og jeg er varm. Varm av å tenke på deg.
Skulle jeg da la være å føle? Skulle jeg frykte å stå på en fjelltopp og bruse med fjærene? skulle jeg frykte å reise på de syv hav og leve ut drømmene? Skulle jeg frykte å sitte med handa mi i di gjennom et langt vinterliv?
…fordi det kunne ta slutt?…
…før det var begynt!

- – -

Takk for i går, for rommet og lyset og himmelen. Takk for i går, for håpet og varmen. For roen. For tryggheten. For livet.

Takk for at jeg fikk være i og omkring dere.

Og takk for at dere holder høyt for meg, simpelthen bare ved å være ved meg, at det er verdt å føle – ikke på tross av, men på grunn av.

Gjenglemt

Brillene på benken. Uten ramme.

Halskjedet over steinen. Uten glans.

Sykkelhjelmen i trappetrinnet. Uten fart.

Det er så vinterlig. Så rett før det skal sne. Så bart og grått. Det kan være midtsommers så mye det vil – i ei krå av noens liv, ligger du. I ei forbifart. Umerkelig nesten. Kanskje notert i sidesynet, men ikke tatt til følge. Hva venter du på?

Vinteren.

La paloma, klaserose

Jeg forbarmet meg over noe så gjenglemt som en bukett med ti langstilkede klaseroser idag. Kanskje “La Paloma”? Ensomt hvite, med sting av rødt ytterst på bladene, lå de og knuget seg inntil hverandre – som mennesker nesten, i kritiske situasjoner.

Jeg tok dem med meg hjem. Kuttet dem på skrå nederst på stilkene og tok bort de nederste bladene, før jeg satte dem i lunkent sukkervann a lá Mama. Så satte jeg mat på kok, potetgull på bordet og gjorde klart til chill tv-titting med Søssen sweet.

Og jevnlig titta jeg bort i vinduskarmen, blunket med det ene øyelokket og smilte litt.

Jeg ga dem et liv, så og si.
Eller skulle jeg bare latt dem gråtende igjen under den grå stolen, bak de hvite gardinene…i det ventende prøverommet?