Almost done

Jeg tenker i duse farger nå.
Duse farger har ikke stress i seg. Ingen hyperaktivitet.
Duse farger fullfører seg ikke i en effektiv hastighet med stående ovasjoner til gevinst.
Duse farger flyter over i hverandre. Sakte. Mildt.

De har en egen evne til å lokke frem en form for behag; lar øyet hvile i en sky som stadig og nærmest usynlig er i forandring. Slikt sett er øyet i konstant aktivitet for å fange forandringen, samtidig som det hviler.
Altså ikke påtagende krevende, men likevel ikke helt uten karakter.
De duse fargene er undervurdert; smooth smartness.

De duse fargene lå som et filter i alle rommene i dag.
Rotet og skiten og hybelkaninene virket mindre skremmende å ta fatt på. Filteret bleika det hele slik at det så mindre krevende ut, ja nærmest tiltalende. Akkurat som popmusikk kan være av og til. Morten Abel, f.eks. Smooth smartness. Ikke krevende ved første treff, men smyger inn setninger og rytme-endringer i en taktfast, dus form som til syvende og sist gjør at du blir hengende ved…lik det øyet som hviler i skyen.

Jeg vet ikke hvor jeg begynte.
Det er bare tydelig at jeg var underveis. Sakte og mykt, nærmest i en form for behag.
Og det store rommet med lysekronen, fikk sin opprinnelige form tilbake. Den smale hallen fikk begrense seg med hvite lister, slik det alltid har vært ment. Og ut mot bakgården strakk vinduene seg utover, utover. På samme måte som sola fikk stråle inn.

De duse fargene former tankene mine nå. Former måten jeg skal smøre meg niste på. Former måten jeg skal erobre parken på. Og de duse fargene former reaksjonene mine i det jeg skal innse at jeg har brukt halve dagens solskinn til innedørs-aktiviteter.

Snart klar.

Gulrotkråka – ei utfordring til leserne!

Bare en rar drøm(for en gangs skyld).
Men ikke i natt. En annen natt, litt her forleden. En kort snutt som bare var totalt merkelig.

Det står ei kråke på et gulv foran meg. Kråka er ei gulrot-kråke.
Kråka har kråkeform. Og gulrot-substans.
Den strever ørlitegrann med å spasere. Spasere på skipsparkett.

Plutselig begynner jeg å grine over kråka.
Og rett etterpå oppdager jeg at jeg gråter fordi gulrot-kråka ikke har bein.
Og det er så forferdelig trist.
Og jeg sier: “men mamma, den har jo ikke bein”(og det er tydelig at det er en mamma der, utenfor billedkanten liksom)
Og jeg gråter ennå mer, fordi jeg skjønner at det er derfor den nå strever så ekstremt med å spasere på gulvet.

- – -

Såh. det var den rare drømmen. Så til poenget med posten:
Feel free to

- overanalysere drømmen
- lage et dikt om gulrotkråka
- komme med en “vätenskaplig uppsats” over temaet
- fortelle om den siste, rare drømmen du hadde

- – -

Og ja, en liten tillegsopplysning om gulrotkråka;
du vet forskjellen på ei skrella og ei uskrella gulrot? Kråka var uskrella.

Mulighetene er mange

Det er mulig jeg er litt hyper på enkelte områder. Etter ei herlig våkenatt sluker jeg en skjør time med søvn, i et jafs – og står opp like etterpå med den største selvfølgelighet. Med den største fortrolighet. Jeg står opp uten å kny og får gjort unna de tingene jeg utsatte i går kveld(fordi jeg heller ville våke en desembernatt igjennom).

Klokken står fortsatt på et ukristelig tidlig slag og det er stoisk stille i verden. Inne i mitt rom skinner lysene, musikken synger nordnorske viser om å krysse egne spor og det er ingenting som minner om hjemlengsel.

Jeg er hjemme her. I mitt rom. Mellom dørene våre. Mellom alle nøkkelhullene. Det er som om jeg er hjemme mellom de doble glassene – at jeg ikke dåner av de dårlige luftforholdene.

Men jeg er ikke helt hjemme likevel. Det er noe annet.

Det føles ut som om jeg skriver meg ut av skinnet. Smerteløst.
Jeg driver, men det er som en evigvarende drift i det samme landskapet. Den samme isblå lyssettingen.
En rytme som har fulgt meg siden før begynnelsen, henger stødig fast mellom skulderbladene mine – den arktiske lyden av sommer vil aldri slippe taket. Den tunge tampen av en vinter som aldri tok av, ligger ventende for evig under skosålene; følger meg gjennom dag og natt. Ser ut gjennom skitne vinduer og drømmer om noe annet. Det er den samme melankolien som vogger meg til natt når jeg er ytterst alene. Det er den samme, høye C, som skrenser inn når jeg leker med menneskene der ute. Smerteløst.

Før jeg kjenner etter.

Og det er da jeg ser den. Den andre historien med det ukjente toneleiet. Aksenten. Og de språkløse sidene som blar om og blar om, i håp om å finne et tegn. En begynnelse. En rytme. En historie som er fremmed. Ennå.

God, gammeldags våkenatt

Tung, varm stjerne på sitt aller siste: Wolf Rayet

Stearinlys og music. Tv-bildet flimrer ved siden av; lyden av. Noe kjedelig potetgull og en hel haug med ord.

Jeg sitter og leser en haug med kjærlighet, sidespor med vissvass, konge-på-haugen-nytt og alt fra Vestfronten. Jeg leser meg inn et timeløst døgn og drikker kaffe.

Jeg leser om alle de elskelige. Om alle de forhatte. Om alle de destruktive. Jeg leser verden inn i min.

Mens jeg tramper ei slags takt med bena. Svinger hoftene i setet. Rykker den ene skuldra.

Jeg er en og jeg er alle. Og jeg husker ingen av våre navn.
Rommet blir stort og stjernespekka. Glimtene fyker veggimellom og rommet trekker seg sammen som en rakett som skyter ut. Rommet er mitt. Og verden er vår.

Og jeg utsetter en hel haug med viktige ting.
Bare for å være her.

Observasjon

her sitter alle
i ett stort rom uten tak
(for at regn skal samle seg i små dråper på de grønne bladene til rosene i alle farger?)

uten tak treffer solen et øye
slik det aldri, aldri før har gjort;
en sky får mørklegge et halvt ansikt
og månen

får lage blått skjær i vakker krystall
betatt av morgengry

forført av nattlig klang mot søster dag

beseglet av et helt døgn midt i et århundre
sitter alle
i et stort rom uten tak

når det kommer en snekker forbi

Gjensyn

Også denne kupéen
lukter som alle de andre,
svette, sigaretter og sex

den er like nedslitt og sarvete
som alle de andre
det er like grått over de beige skinnryggene
og like støvete ut gjennom doble glass

metallkanten rundt det halve bordet
er like slitt i svingene og
hullene i setene er like rettskårne
her som andre steder
men

slik vi betrakter verden
fra dette elskovsredet
fra denne røykestuen
så langt fra verdens øvrige trivialiteter
som vi kan komme

langt fra
hvitvinshevede glass etter tredje akt
fuktabsorberende ullundertøy etter andre etappe
og langt fra den øredøvende lyden
av første innslag på nyhetene
sitter vi

lar alt fare
omkring og forbi oss
jagende trendtempo og ferdig fargeanalysert

opphører tiden å telle disse sekundene
sekundene
der vi betrakter kun vår egen akse
navlebeskuende og edruelige
tangerer vi ikke
verdenskrigen og korshaugen
kaster ingen
sarkasme over mediemenerne
eller filmskaperens dilemma
vandrende mellom revy og virkelighet

I denne sekundløse tiden
forsøker vi ikke å treffe nota
fra seksten-meteren
vi forsøker ikke engang å score

vi har lagt spillebrettet til side
lagt terningene i en konvolutt
med ukjent adresse
og i tilfelle

i tilfelle vi aldri skulle nå hjem

har vi lagt nøklene under matta
gitt den hvite buketten til en skoselger
og utenfor vår rekkevidde
har katten søkt tilflukt
hos en ubarbert og nysgjerrig dame

vi har gjort det riktige
og latt være å skrive det ned
i tilfelle tiden stanser
her
kan den virkelig stanse
i denne kupeen
tæret og næret av alle
hendelsers skjematiske tilbakekomst

her midt mellom oss
to mennesker kastet utfor

fra en av disse stålkonstruksjonene
som ikke tåler
gråtoneskalaens
aller mørkeste skravur.

Mellom oss

Jeg har lyst til å erindre. Jeg vil begrave meg i minnner. Jeg vil ta dypdykk og føle meg hel der jeg var. Og jeg vil ta deg med.

Men først skal jeg leve.

Først skal jeg møte deg igjen. Si det samme som jeg sa sist. Se om jeg kan si mer. Prøve å merke meg og deretter si det som det er. Så skal jeg være sammen med deg, så avslappa som det går an derfra. Uansett hvordan vi får det.

Jeg håper ingen av oss er på leit. Håper ikke vi trør i et bestemt spor. Håper ikke vi holder oss innafor noen andres begrensninger.
Jeg håper vi er der når vi er der. Over et bord eller utenfor et vindu. Under stjernene eller langs fortauskanten. Jeg håper vi kan se forskjellige ting og merke oss det.

Også håper jeg vi kan avslutte kvelden i tide. På en fin måte. At dagen har vært fin og at vi kan sove i hver vår drøm og våkne. Våkne til nye, friske dager som kanskje bringer med seg noe av alt.

Av alt det vi ennå ikke vet.

Permafrost

Jeg er midt i isen.

Det er blåtoner over hele det uendelig vakre landskapet. Øynene mine finner ikke hvile; jeg flakker over det hele, igjen og igjen. Jeg blir aldri mett. Jeg vil ikke bli mett. Jeg vil aldri luke øynene mine her. Jeg vil aldri mer sove i dette vinterlandet.

Jeg er trygg når jeg holder med ullvotten i rekka. Jeg har varme klær omkring meg og pusten min reiser fra meg som frost og ild ut i de enorme blokkene av is. Over disse gotiske formene. Dette middelalderske som skyter fra seg, høyt og skarpt. Som fanger lyset i en umettelig kaskade av form. Form. Form. Så vanvittig dyp. Lag på lag av årtusener av vinterland før dette.
Hemmelighet på hemmelighet. Elsk over elsk. Urskrik gjennom alle istider. Barneknokler og ungdomslyter. Gammel visdom og purungt vitebegjær.

Og alt teller. Det at vi våget å starte på reisen gjennom isen. Og underveis – det er her vi er; underveis. Og det er så avsindig vakkert. Umettelig. Og jeg kunne gjerne dø her, midt i isen; gjennomtrengende tilfredshet.

- – -

Jeg griner over bordet. Rekker hånden mot deg, men du gjør ikke antydning til å ta den og jeg skjønner igjen at den er usynlig. Så jeg trekker meg bakover igjen. Dumme meg, jeg er så utålmodig. Og redd.

Når jeg kommer hjem trekker jeg pusten dypt inn i mitt eget liv og alt svartner.

Å føle

Noen er redd for følelser. Å føle er skremmende. Å føle er å vise. Åpne. Være udekka. Kanskje. Noe sånt. Om ikke alltid like skremmende, så iallefall å vise noe oppriktig. Når det er skremmende er det kanskje fordi en er redd for å ikke bli kreditert for følelsen. Redd for å bli avvist. For at ikke følelsen en viser skal være i samsvar med det en har vist før. At det skal skjære inn som en kontrast til hvordan en har følt tidligere.

Følelser kan overskride normalen. Ens egen. Eller andres. Og mange ganger er det kanskje derfor noen holder igjen. Visse følelser. I visse sammenhenger.

Jeg tenker nok at de fleste som synes følelser er skremmende, tenker på det å innvolvere seg i og med andre mennesker. Når følelsen i et visst forhold vokser. Tiltar i styrke. Farger måten du tenker på. Tenker om.

Å føle for andre mennesker gjør kanskje svak. Å ha mer å bry seg om, bekymre seg for og ta ansvar for – jo det skaper rom for sorg. Men sorgens rom blir aldri større enn sorgens motsvar. Rommet som sorgen skaper baserer seg på kjærlighet. Baserer seg på liv. Og på en type grenseløs godvilje, som jeg ikke tror kan finnes uten frykten. Frykten for at noe skal hende. Frykten for noe uventa. Frykten for alt det uvisse.

Så det vi synes er skremmende er tanken på en eventuell sorg. En evtentuell avvisning. En eventuell avskjed. En eventuell avstand. Et eventuelt nederlag.

Så da kommer spørsmålet, rekende på ei fjøl her jeg sitter. Vannkanten er nær som aldri før. Lufta er krossklar. Isende frostfull. Og jeg er varm. Varm av å tenke på deg.
Skulle jeg da la være å føle? Skulle jeg frykte å stå på en fjelltopp og bruse med fjærene? skulle jeg frykte å reise på de syv hav og leve ut drømmene? Skulle jeg frykte å sitte med handa mi i di gjennom et langt vinterliv?
…fordi det kunne ta slutt?…
…før det var begynt!

- – -

Takk for i går, for rommet og lyset og himmelen. Takk for i går, for håpet og varmen. For roen. For tryggheten. For livet.

Takk for at jeg fikk være i og omkring dere.

Og takk for at dere holder høyt for meg, simpelthen bare ved å være ved meg, at det er verdt å føle – ikke på tross av, men på grunn av.

Den som ikke har natta ro, har heller ikke dagen god. Eller?

Lusker stille gatelangs. Det er et slags tusmørke, tenker jeg, mens regnet drypper sakte. Etterlater seg dråper som henger fra trikkevaierne. Og gatelysene får tusen små speil til sin rådighet. Det er ikke den vind som forstyrrer disse speilbildene.

Jentegjengens høye C har forstummet. De slitne taxiene har pause. Og pubens dører har fått lås og slå.

Naboens baby ligger mot en tynn pute. Hostemannen skal vente en liten time til før han våkner. Og mannen fra renovasjonen har ennå forbud mot å dure med maskineriet.

Og jeg fortsetter. Lusker rundt i byen. Ser inn gjennom stille vinduer. Lukter sakte luft. Hører kattens poter. Jeg synes ikke at jeg tenker noe. Jeg tror jeg bare er. I nutid, en slags sanntid. Tilstede. Og inne i meg vokser et fjell. En sylskarp kontur mot en gryende himmel. En bre utvider seg i juvene. I breen ligger oldtidsminner. En fortidspil. En såpestein. Et snitt.

Det er såvisst en gylden time!